Bird Box 2.0 – Sensor

I den opprinnelige Bird Box POCen brukte jeg en billig parkeringssensor fra Kina. Sensoren er helt grei til det den er tenkt til, og det er å detektere ting som kan skade bilen hvis du kjører på det. Den sensorpakken er milevis unna de parkeringssensorene jeg har på min nyere Ford Focus. De er så gode at jeg har fått utslag i bilen når en katt har spankulert rundt den en mørk og stormfull kveld. Siden jeg ikke har noen planer om å anskaffe dyre moderne parkeringssensorer eller demontere de på bilen (jeg trenger dem nok på bilen i en «Bird Box»-hendelse uansett) så trenger jeg en mer egnet sensor. Noe av problemet med ultralydsensorer, som den kinesiske jeg har, er at den virker dårlig mot stoff, møbler og mindre objekter. Den fungerer utmerket mot større flater som vegger og dører. En liten nedtur under testingen var at den oppfattet et teppe hengende over en døråpning som en del av veggen. Siden Bird Box 2.0 skal være en ny og forbedret versjon så trenger jeg en sensor som er hakke kvassere. Valget falt på doppler radar. Nå tenker kanskje båtfolk at dette blir litt mye å bære rundt på, men frykt ikke. Doppler radarer finnes i en rekke størrelser og typer. Husk at Bird Box 2.0-løsningen skal monteres på f.eks. en hjelm. Man finner doppler radarer på AliExpress til noen få kroner. Dette er typisk HB100-moduler (continuous-wave radar, også kalt bare CW radar) og er designet for å måle hastigheter (dopplereffekt). De kan ikke brukes til å måle avstand uten at man virkelig har peilig på hva man driver med (og da er du trolig kapabel til å bygge din egen radar). Det man trenger er en frequency-modulated continuous-wave radar (også kalt FMCW radar). En FMCW radar-modul man gjerne kommer over på f.eks. AliExpress heter FM24-NP100. Disse koster fra 60 USD og oppover så det er ikke noe billige greier. Det fine med denne modulen er at grensesnittet er UART (57.6Kbit/s og 8-N-1) som gjør integrasjonen med MCUen enkel. Modulen bruker 5V(DC) (egentlig 4-8V) og 100mA (400mW). Frekvensen er mellom 24 og 24.25GHz (IEEE K band). Den måler fra 0.5m til 20m med en nøyaktighet på +/-10cm. Vitale mål er: 44 x 34 x 5 mm og veier rundt 8 gram. Grensesnittet støtter to protokoller for utdata. Den ene er avstand i cm og den andre spektrum data som gir et hav av muligheter for de virkelige innvidde. Jeg har lagt ut en manual (PDF) jeg fant på nett her. Vær oppmerksom på at der finnes en FMK24-A-serie med spesialiserte radarer f.eks. til droner (f.eks. til å måle høyde over bakken). Dere kan lese mer om disse radarene her.

Forsiden og baksiden på en FM24-NP100

  1. Innledning
  2. MCU
  3. Sensor (det er den du leser nå)
  4. GPS
  5. Display
  6. Oppsummering

This entry was posted on 10. juni 2019, in Blogg and tagged .

La cuenta, por favor

Bakgrunnen for dette innlegget er den mye omtalte «bypakken» til Ålesund. Dette er et svært ambisiøst prosjekt til 7 milliarder som vil medføre et utall bomstasjoner og påståtte ekstra årlige kostnader for familier på mellom 10 og 40 tusen avhengig av antall biler og aktivitet i husstanden. Dette skaper selvsagt mye politisk støy men også betydelig misnøye hos innbyggerne som igjen fyrer av i sosiale media (SoMe). Det er forresten mye støy andre plasser i Norge for tiden om akkurat bomstasjoner. Nå skal ikke dette innlegget handle om «bypakken» men om en gjenganger i diskusjonene man kan lese om på SoMe. Det handler selvsagt om at Norge er verdens rikste land, oljefondet, veiavgift og at staten burde være i stand til å betale for veiene uten ekstra belastning på innbyggerne. Det er akkurat dette jeg synes er litt fasinerende. Hvem er det egentlig som tar regninga for at vi har det slik vi har det i Norge? Man kan i teorien dele innbyggerne i Norge inn i 3 kategorier: «næringsdrivende», «stat/kommune» og «pensjonister». De som får penger fra staten (f.eks. trygd) kommer i kategorien stat/kommune. Begrepet «statlige bedrifter» kompliserer ting da noen genererer inntekt til staten mens andre ikke. Staten eier ikke nødvendigvis 100% av alle selskapene heller. Om man havner i kategorien næringsdrivende eller stat/kommune handler om hvem som betaler lønna di. Er det penger generert av bedriften som betaler lønna så gjelder kategorien «næringsdrivende». Equinor ASA er et eksempel på en statlig eid bedrift, men det er ikke tvil om hvor pengene til lønningene kommer fra så ansatte her kommer under kategorien næringsdrivende. Ansatte i stat og kommune får lønningene sine fra staten og havner i kategorien stat/kommune. Pensjonistene havner selvsagt i kategorien pensjonister, men hvem er det egentlig som betaler for dagens pensjonister? Jo, det er faktisk dagens arbeidstakere som betaler for dagens pensjonister. Der fikk du noe å tenke på. Oppsummert betyr det at kategorien «næringsdrivende» bærer de resterende 2/3-delene av samfunnet. La meg ta et eksempel. En sykepleier, som leverer livsviktige tjenester, er ansatt på et offentlig sykehus og får lønnen sin fra staten. Sykepleieren betaler skatter, avgifter og bompenger til stat og kommune. Siden lønna til sykepleieren kommer fra staten er dette i praksis bare en tilbakeføring av penger til staten. Pengene som staten mottar gjennom kategorien stat/kommune gir med andre ingen økte inntekter til staten siden pengene opprinngelig kommer fra staten. Dette betyr igjen at det er verdiene fra kategorien «næringsdrivende» som faktisk betaler for de tjenestene man har i samfunnet. Tjenestene vi har i Norge i dag betales av enkeltpersonforetaket nede på hjørnet og de store konserna. Man kan jo da stille seg spørsmålet om hvem som faktisk betaler for den nye bypakken til Ålesund. Er det alle de nevnte kategoriene eller sitter kategorien «næringsdrivende» igjen med hele regninga? Det er med andre ord ikke rart at staten gjør det den kan for å få inn verdier fra næringslivet. Nå skal jeg ikke begi meg ut på en diskusjon rundt merverdiavgift, arbeidsgiveravgift og andre avgifter (eller om man vil forgiftninger) men man skulle jo tro at jo flere man fikk fra kategorien «stat/kommune» over i «næringsdrivende» jo bedre var det for Norge og for oss alle. Til slutt så tenkte jeg å si et par ord om oljefondet. Jeg kan starte med å si at jeg har veldig liten greie på mekanismene rundt nasjonal og internasjonal økonomi. Det er en litt morsom teller på nettsiden til Norges Bank Investment Management. Den viser i skrivende stund at oljefondet er på ca. 9 billioner (det er 12 nuller folkens). Hvorfor tar man ikke bare 300 milliarder av oljefondet til veier, sykehus, ny bærekraftig næringsvirksomhet, innovasjon og kompetanse osv.? Det er nok ikke bare å dumpe 300.000.000.000 kroner inn i norsk økonomi uten at det slår ut på inflasjonen. Det er de som mener dette bare er tull siden det aldri har vært prøvd, og rett og slett er propaganda fra «venstresiden». Nå tror jeg at der sitter en del oppegående mennesker i staten og at hadde dette vært mulig så hadde det vært gjort uavhengig av politisk tilhørighet. Realiteten er at vi i Norge har et stort etterslep på vedlikehold av infrastuktur, og det er bedre å reparere på «huset» enn å bygge nytt i tide og utide. På en annen side er man redd for inflasjonen så kan jo det hele løses med å leie inn utenlandske selskaper til å fikse hele morroa. Just saying som man sier på newnorsk.

This entry was posted on 31. mai 2019, in Blogg and tagged .

Bird Box 2.0 – MCU

Jeg har brukt MCUer til en rekke prosjekter opp gjennom åra. Jeg begynte med Microchip Technology sin PIC-familie og har vel vært innom de fleste eldre modellene. Multitasking kan være en tung programmeringsteknisk oppgave som de fleste som har jobbet med MCUer vet. Det var mer eller mindre en tilfeldighet at jeg i 2006 kom over en MCU som på mange måter endret hvordan jeg bygger MCU-prosjekter. Jeg snakker om Parallax Inc. sin P8X32A Propeller. Jeg har siden den gang aldri kjøpt noen annen MCU, og har for å være ærlig aldri hatt behov for noe annet heller. I august 2014 gjorde Parallax P8X32A Propeller hardwaren og verktøya om til open-source hardware og software under GNU General Public License (GPL) 3.0. Kort oppsummert så snakker vi om en MCU som er designet for å kjøre flere samtidige real-time oppgaver, uten bruk av interrupts eller et innebygget OS. Brikken har åtte 32-bit cores også kalt cog. Alle cogene har tilgang til alle de 32 I/O-pinnene og eget minne på 512 32-bit long words (2 KB) med instruksjoner og data. I tillegg har cogene tilgang til delte ressurser som minne (32 KB random-access memory (RAM); 32 KB read-only memory (ROM)) som er kontrollert via med en round-robin scheduling av en intern computer bus-kontroller kalt hub. Hver cog har også tilgang til to dedikerte hardware counter og en spesial video generator for å generere timing signaler for Phase Alternating Line (PAL), National Television System Committee (NTSC), Video Graphics Array (VGA), servo-kontroll, og annet. Propeller-brikken kan programmeres i assembly, C, eller i Spin. Spin er et  høynivå programmingsspråk laget av Parallax som generer bytecode som kjøres av en interpreter lastet inn på Propelleren. Jeg bruker selv C siden jeg kjenner det språket og det faktum at det finnes mye C-kode skrevet for andre MCUer der ute. Parallax har flere demokort ferdig med den elektronikken som kreves rundt en Propeller-brikke. Det er sjelden jeg trenger tilgang til veldig mange pinner så jeg sverger til Parallax Propeller Mini som er et lite kort (20.5 x 38.6 mm) med tilgang til 19 I/O-pinner, 64 KB EEPROM, og utbyttbar 5 MHz krystall. Kortet kan mates med 6.5 – 12 VDC @ 1A. Man trenger en Prop Plug i tillegg for å programmere Propelleren. For Bird Box 2.0-prosjektet bruker jeg en Propeller Mini. Jeg vil nå fortelle hvordan jeg bruker Propeller-brikken i prosjektet. Tanken er at hver enkelt av modulene som kobles til I/O-pinnene (bruker SPI) har programvare som kjører i sin egen cog. En cog (typisk cog 0) kjører hovedprogrammet eller det vi i C kaller main(). Dette programmet starter nye funksjoner i nye coger. Jeg kjører funksjonene som leser verdiene fra GPS-modulen i en egen cog. Jeg kan da styre hvor ofte dette skal skje helt uavhengig av resten systemet. Verdiene deles mellom cogene i globale variabeler. Funksjonen som leser signalet som kommer fra sensoren (dette var en parkeringssensor i den opprinnelige POCen) kjører også i en egen cog. Igjen oppdateres en global variabel med avstanden som sensoren måler. Og til slutt kjører funksjonene som leser verdiene i de globale variablene og presenterer informasjonen på et display i en cog. Etter at cog 0 (som kjører hovedprogrammet) har startet de andre cogene så har den egentlig ingenting mer å gjøre. Jeg kunne ha kjørt funksjonene for skjermbilde i denne cogen, men har heller valgt å sende ut verdiene på de globale variablene til et terminalvindu for lettere feilsøk. Propelleren gjør noe som egentlig er en svært komplisert multitask problemstilling om til noe veldig enkelt. Løp og kjøp folkens!

  1. Innledning
  2. MCU (det er den du leser nå)
  3. Sensor
  4. GPS
  5. Display
  6. Oppsummering

This entry was posted on 19. januar 2019, in Blogg and tagged .

Bird Box 2.0 – Innledning

Jeg sier det like godt med en gang. Nå kommer det et teknisk innlegg som forutsetter at man kan en del om digitalteknikk og C (programmeringsspråk). Jeg har fått en del henvendelser fra folk som ønsker en mer utdypende forklaring på hvordan jeg bygde POCen fra Bird Box-innlegget mitt. Siden jeg aldri var helt fornøyd med løsningen slik den ble har jeg bestemt meg for å begynne helt fra nytt. Jeg vil nå fortelle stegvis hvordan jeg bygger versjon 2.0 av løsningen. Denne gang har jeg tenkt å bruke en MCU og ikke en Raspberry Pi. Under finner dere linker til de ulike delene av prosjektet.

  1. Innledning (det er den du leser nå)
  2. MCU
  3. Sensor
  4. GPS
  5. Display
  6. Oppsummering

This entry was posted on 19. januar 2019, in Blogg and tagged .

Dubai

Det er for tiden storm i media om bloggere som har benytta seg av sponsa tur til en heller tvilsom region. Viktig influenser som jeg er, og jeg snakker ikke da om en som går rundt og sprer influensa, så har jeg en rekker ganger takket nei til sponsa turer fra Norwegian til Dubai. Så ingen skal være i tvil om hva jeg mener om emiratet og for den del de seks andre i De forente arabiske emirater. MEN hvis Norwegain sponser en tur til Island så er jeg klar jeg.

Null venner

Jeg gjorde for en stund siden noe så uhørt som å slette 130 venner på facebook. Det er ikke første gang jeg rydder, men første gang jeg har tatt så kraftig i. Jeg er nå nede i 32 venner. Totalt har jeg vel slettet over 230 venner. Det er vel sikkert noen som lurer på hvorfor, og da svarer jeg hvorfor ikke? Egentlig så hadde det vært greit å slette seg selv fra facebook istedenfor å slette alle andre, men det har seg nå slik at facebook-grupper er svært utbredt og faktisk den delen av facebook er verdt å delta i. Noen ganger har man ikke valg da både skole, speider, idrettslag osv. formidler informasjon på disse gruppene. Nå sier jeg ikke at det folk poster på veggen sin ikke er viktig – vel noe av det kan være viktig eller relevant informasjon, men der er jaggu mye svada også. Det er ikke til å legge skjul på at facebook er en vanvittig tidstyv for mange, og dette inkluderer meg selv. Straks jeg kjeder meg så er det fram med mobilen og sjekker facebook. Det er blitt vanlig å meddele både kjærester, bryllup, unger, dødsfall, sykdom, samlivsbrudd osv. gjennom denne kanalen. Er man ikke venn så får man da heller ikke denne informasjonen. Egentlig er dette litt interessant siden de som ønsker å meddele noe flytter ansvaret med å holde alle oppdatert over på den enkelte. Det blir den enkelte som må sjekke facebook for å bli informert. Det blir en slags fire-and-forget tankegang, og enhver konfrontasjon man blir møtt med kan avvæpnes med: «det står på facebook». Det er noe alvorlig galt med verden hvis personlig og viktig informasjon må gå via facebook (eller andre sosiale media). Hvis noe man har å si er så viktig at man bare MÅ meddele det til sine 932 nærmeste venner så bør vedkommende klare å sende meg en helsikes melding på Snapchat, WhatsApp eller for de paranoide på Signal. Er du skikkelig analog så ringer du selv om det sikkert er sååå 2000. Nå er ikke jeg naiv, og jeg skjønner at man ikke kan tvinge verden tilbake til en pre-facebook era, og heller ikke noe jeg ønsker. Folk bruker sosiale media som erstatning for annen kommunikasjon – det kommer man ikke rundt. Det som er tragisk er at antall venner (og følgere) i enkelte kretser er avgjørende for at du er innafor eller utenfor. Får du ikke umiddelbart 100 likes på dagens sminke så er du uinteressant. Nå er jeg ikke bekymra for å bli ekskludert da jeg tross alt er rosablogger og da er man stort sett trygg i de fleste sosiale lag. Hva med 0 (som i NULL) venner på facebook? Dette er slettes ikke noen ny tankegang og googler man det så får man ganske mye informasjon om det. Nå tror jeg ikke at en null-venn-strategi bare vil være en positiv opplevelse. Facebook baserer seg på at du skal ha venner, og den eneste gangen du har null venner er når du oppretter en ny konto. Det vil derfor trolig genereres en del «Velkommen til facebook»-gnål hver gang man går inn. Ettersom algoritmen til facebook, etter det jeg har forstått, ikke foreslår venner som du har slettet, og heller ikke venner-av-venner så kan det være at du får servert venner-av-venner-av-venner og her er det trolig noen du ikke liker. Man må også huske på at når folk ser en bruker med null venner så vil du sannsynlig bli håndtert som om du er noen som utgjør seg for å være deg. Dette kan skape problemer når du skal bli medlem av grupper osv. Men den viktigste grunnen til å ikke gå null-venn er nok at du går glipp av for mye. Min tilnærming blir derfor å være veldig selektiv til hvem jeg legger til som venner og genuint ønsker å kommunisere med på facebook.

This entry was posted on 16. januar 2019, in Blogg and tagged .

Bird Box

Jeg så den mye omtalte Netflix-filmen «Bird Box» (2018) med Sandra Bullock for en stund siden. Bare så det er sagt så kommer det nå noen små spoilers for de som ikke har sett den. Hvis noen lurer så er filmen grei den, men jeg holder en finger på «A Quiet Place» (2018) som er litt i samme sjangeren. Dette har ikke noe med at jeg liker fantastiske Emily Blunt bedre enn Sandra, men rett og slett for at jeg synes «A Quiet Place» er mer spennende. Tilbake til Bird Box. Filmen handler om «slemminger» som får deg til å begå selvmord straks du ser dem. Så skal du overleve så er trikset å gå med bind for øyene som filmplakaten i dette innlegget hinter om. Å være blind har jo sine utfordringer når man skal navigere rundt i en apokalyptisk verden hvor alle rundt deg tar liv av seg. Historien går over flere år så karakterene får jo etterhvert mye erfaring med å være blind, men jeg synes ikke de har den rette lærekurven. De snubler og føler rundt seg meg hendene selv etter årevis med trening. Egentlig litt rart at karakterene ikke benytter seg av teknikker som blinde har brukt i årevis – nemlig mobilitetsstokk. Tilbake til sakens kjerne. Når jeg satt der i sofaen (med ei pils) og fulgte historien så gjorde jeg meg opp en del tanker om hvordan se uten å se. Det umiddelbare som slo meg var å se ting gjennom et videobilde gjerne med forsinkelse og med IR-lys. Dette ble raskt parkert da en som sitter og ser på nettopp videoovervåkning tar liv av seg. Jeg regner med at viltkamera/FLIR-kamera vil gi den samme selvmordseffekten selv om dette ikke nevnes i filmen hvis jeg husker rett i farta. Okey, hvis man ikke kan se med bilder da må man se med lyd var konklusjonen min. Filmen bekrefter akkurat dette da ingen av karakterene tar selvmord når de kikker på parkeringssensordisplayet i en bil de bruker. Jeg funderte en del på en teknisk løsning på problemet. Forresten så regnes mobilitetsstokk ikke som en teknisk løsning bare så det er sagt. Det var naturlig for meg å sette noen rammer basert på at jeg måtte klare meg med det jeg hadde i hus. Som Matt Damon sa i «The Martian» (2015): «I’m going to have to science the shit out of this.». Lydens hastighet i luft (i 22.2 °C som det var her på stua) er 344.8 m/s. Som de aller fleste av oss vet så er avstand = fart x tid og skal man måle et ekko så tar det dobbelt så lang tid. Hvis ekkotida måles i mikrosekunder og man ønsker å måle avstand i cm blir formelen slik:


s = avstand målt i cm.
c = lydens hastighet i luft (her 22.2 °C)
t = tid for ekko målt i mikrosekunder

Det man trenger nå er en eller helst flere lydsensorer, en dings til å gjøre beregningene og få presentert dataene på en fornuftig måte på et display. Det viste seg at jeg hadde alt jeg trengte liggende i boda mi. Jeg hadde kjøpt en billig parkeringssensorpakke fra Kina for et annet prosjekt som kunne passe her. Pakken kostet rett under $11 med frakt. Den består av fire sensorer (beregnet for å monteres i støtfanger på en bil), en kontrollboks (denne gjør beregningene over og sparte meg for mye arbeid. Omtales videre i innlegget som «kontroller».) og et simpelt display. Sensorene måler avstand fra 0 til 250 cm. At hele morroa går på 12V burde ikke komme som ei bombe siden dette er bilutstyr. I teorien kunne man nå ha montert sensorene på ei fjøl, koblet på et batteri og brukt det kjipe displayet til å navigere seg rundt. Problemet er at utforminga på displayet (se bildet under) ikke er optimal.

Det jeg trenger er å presentere data fra alle fire sensorer samtidig, og ikke bare høyre eller venstre side av bilen og et enkelt avstandstall. Spørsmålet nå er hva signal kontrolleren sender på monitor-porten til displayet. Jeg sjekket signalet med et digitalt oscilloskop og signalet så digitalt ut (som egentlig ikke er noen bombe) og innenfor spenningen som logikkanalysatoren min håndterer. Logikkanalysatoren genererte følgende diagram av signalet:

Systemet bruker PBM (pulsbreddemodulasjon) til kommunikasjonen. Pulser med kort pulsbredde er logisk 0, og pulser med lang pulsbredde er logisk 1. Det viser seg at det sendes en 3 byte stor pakke fra hver sensor. Den første byten forteller hvilken sensor det er og de to siste avstand i cm. Jeg fikk med andre ord data fra alle de fire sensorene ut på monitor-porten på en enkel måte. Jeg koblet monitor-porten på kontrolleren til en Raspberry Pi jeg hadde liggende. Det var ikke rare programmeringen som skulle til før jeg hadde et skjermbilde som jeg selv mener er mer intuitivt. Jeg har dessverre ikke noe godt bilde av skjermen (TV tilkoblet Raspberry Pien på HDMI), men jeg har tegnet en skisse som viser konseptet.

De fire hvite boksene representerer de ulike sensorene. Jo større en hvit boks er jo nærmere er man noe. Det man ser her er et bilde av hvordan det ser ut å kikke nedover en gang. Veggene på hver side er 50 cm unna og veggen i enden av gangen er ca 230 cm unna. De hvite boksene endrer størrelse avhengig av avstanden som sensorene måler til et objekt. Når jeg beveget meg nedover gangen ble de to boksene i midten større og større. Når jeg gikk forbi en døråpning kunne jeg se hvordan boksene endret seg i døråpningen. Får jeg tid så skal jeg montere alt på en hjelm. Utstyret vil bestå av et 12V litiumbatteri (lav vekt) og kontrolleren selvsagt. Det er mulig at jeg monterer batteri og kontroller-kortet i en mer sprutsikker boks som festes til hjelmen. Raspberry Pi (eller en annen mindre MCU f.eks. en Parallax Propeller Mini) med skjerm(er) monteres i en billig VR-brille for mobiltelefon. Sensorene monteres i front på hjelmen og vips så er man klar til dommedag!

Messenger desember 2018

Jeg får en god del morrobilder fra venner og bekjente i løpet av året. Jeg har lagt ut en liten samling av det som er kommet i desember i galleriet under. Noen er rent vulgære mens andre rett og slett er stein gode. Jeg skal ikke her si hvilke bilder jeg mener er hva siden det er en smakssak. Den tilhørende teksten som folk har skrevet (på Messenger) er også sensuret bort. Jeg vet ikke hvor bildene kommer fra og om det er noe copyright på dem. Enjoy!

Summa summarum 2018

Det er snart slutten på 2018 og begynnelsen på et nytt år. Som så mange andre år har det hatt både oppturer og nedturer, men summa summarum så må det sies at 2018 har vært et bra år. 2019 blir kanskje enda mer spennende med ferdigstilling av hytteprosjektet vårt, men det får «Summa summarum 2019» heller berette. Men jeg har en ting på hjertet som plager meg litt. Det er egentlig litt merkelig for det føles som et overtramp. Som om noen har trampa deg godt på tærne, og du har virkelig lyst å dra til vedkommende. Jeg er ganske så sikkert på det er en følelse som de aller fleste har erfart og vil erfare. Det som er spesielt er at det ikke er mine tær det er trampet på, men jeg føler likevel på kroppen at jeg har lyst til å dra til noen. Ikke hvem som helst men helt konkrete personer som jeg aldri har møtt. De føler så mye hat at det smitter over på meg. Tenk å hate noen du aldri har møtt så intenst at du skjærer hodet av de mens du filmer det. Du tar liv av noen som ikke har gjort en ting vondt. Som ikke har noe som helst med deg å gjøre. Du kunne like godt ha skåret hodet av nyfødte. Du hater så intenst de som ikke tror på julenissen at du dreper dem. De fleste har vel skjønt at jeg nå snakker om drapene på norske Maren Ueland (28) og danske Louisa Vesterager Jespersen (24) i Marokko. To unge kvinner som var på telttur og ble bestialsk drept foran kamera. Motivet er trolig hevn for fallende i Syria. Det viser seg nå at planen hele tiden var å ta liv av turister, og at jentene rett og slett var på feil sted til feil tid. Man kan vel egentlig ikke forestille seg den frykten jentene har hatt i det det går opp for dem hva som foregår og at de skal dø. Det er akkurat måten det er gjort på som provoserer, og det er vel også hensikten. Nå er jeg litt usikker på hva terroristene ønsker at folk skal føle, men det er ikke frykt jeg sitter igjen med. Det er mer som om man har fått maur i hus – altså en irritasjon over at slike skapninger eksisterer. Jeg har ikke sett og kommer heller ikke til å se den mye omtalte videoen av respekt for jentene og deres familier. Kommer noen over videoen (eller bilder) så meld det til Kripos. Jeg er prinsipielt mot dødsstraff, men jeg gjør her et unntak (det samme unntaket som terroristen fra 22. juli 2011 fikk). Ikke fordi terroristene tror på julenissen, men for jeg synes straffen i dette tilfellet er proporsjonal med handlingen. Marokko har dødsstraff men har vel ikke praktisert dette siden 1993. En dødsstraff vil vel sikkert her resultere i livsvarig fengsel. Jeg sender mine kondolanser til familiene Ueland og Vesterager Jespersen.

Husmor kjemi

Nå før jul stod det på ukeplanen til minstemann at elevene skulle ha med et tomt syltetøyglass på skolen. Det stod ingenting hva det skulle brukes til, men jeg tippa en eller annen lykt. Heldigvis så hadde jeg et nokså tomt glass med jordbærsylte stående i kjøleskapet. Innholdet ble fjernet og glasset lagt i varmt vann. Etter litt tålmodig venting kunne etiketten fjernes. Du står nå igjen med et sylteglass med limrester. Mann som jeg er tenker jeg selvsagt aceton. Jeg var selvsagt tom. Faktisk var hele huset tom for løsemidler. Hva gjør man nå? Google er som vanlig din venn og ikke uventet fant jeg en løsning på en nettside. Der stod det: lag en pasta av 50% matolje og 50% natron (natriumhydrogenkarbonat også kjent som natriumbikarbonat eller E500. Kjemisk formel NaHCO3). Det ble rapsolje og natron hadde jeg tilfeldigvis stående i kjøkkenskapet. Til informasjon så er natron og bakepulver ikke helt det samme. Bakepulver inneholder i tillegg til natriumhydrogenkarbonat det surhetsregulerendemiddelet dinatriumdifosfat (E450) og maisstivelse. Blandingen ligner litt på glasur i konsistens. Jeg tok hjørnet på en kjøkkenklut, dyppet den i blandingen og gnikket skeptisk på limen. Plutselig skjedde noe! Det ble en blank flekk på glasset. Jeg ble litt overrasket hvor bra det virket så gnikkinga fortsatte energisk. Dypp og gnikk og etter et par minutter var all limen av. Det var da bare å vaske glasset godt i såpe og vann, og vips så var glasset skinnende blankt. Uten bruk av sterke kjemikalier! Jeg har senere sett nettsider hvor noen anbefaler matolje (brukte solsikkeolje) og bakepulver og lar løsningen virke i 15-20 minutter på limrestene. Jeg regner med at bakepulver fungerer siden natriumhydrogenkarbonat er fellesnevneren i de to produktene. Om løsningen med bakepulver oppfører seg annerledes enn natron og at ventetiden er på krevd vet jeg ikke. Jeg skal neste gang prøve en løsning med bakepulver (og rapsolje) for å se om det er noen markant forskjell på de to.