Bird Box 2.0 – MCU

Jeg har brukt MCUer til en rekke prosjekter opp gjennom åra. Jeg begynte med Microchip Technology sin PIC-familie og har vel vært innom de fleste eldre modellene. Multitasking kan være en tung programmeringsteknisk oppgave som de fleste som har jobbet med MCUer vet. Det var mer eller mindre en tilfeldighet at jeg i 2006 kom over en MCU som på mange måter endret hvordan jeg bygger MCU-prosjekter. Jeg snakker om Parallax Inc. sin P8X32A Propeller. Jeg har siden den gang aldri kjøpt noen annen MCU, og har for å være ærlig aldri hatt behov for noe annet heller. I august 2014 gjorde Parallax P8X32A Propeller hardwaren og verktøya om til open-source hardware og software under GNU General Public License (GPL) 3.0. Kort oppsummert så snakker vi om en MCU som er designet for å kjøre flere samtidige real-time oppgaver, uten bruk av interrupts eller et innebygget OS. Brikken har åtte 32-bit cores også kalt cog. Alle cogene har tilgang til alle de 32 I/O-pinnene og eget minne på 512 32-bit long words (2 KB) med instruksjoner og data. I tillegg har cogene tilgang til delte ressurser som minne (32 KB random-access memory (RAM); 32 KB read-only memory (ROM)) som er kontrollert via med en round-robin scheduling av en intern computer bus-kontroller kalt hub. Hver cog har også tilgang til to dedikerte hardware counter og en spesial video generator for å generere timing signaler for Phase Alternating Line (PAL), National Television System Committee (NTSC), Video Graphics Array (VGA), servo-kontroll, og annet. Propeller-brikken kan programmeres i assembly, C, eller i Spin. Spin er et  høynivå programmingsspråk laget av Parallax som generer bytecode som kjøres av en interpreter lastet inn på Propelleren. Jeg bruker selv C siden jeg kjenner det språket og det faktum at det finnes mye C-kode skrevet for andre MCUer der ute. Parallax har flere demokort ferdig med den elektronikken som kreves rundt en Propeller-brikke. Det er sjelden jeg trenger tilgang til veldig mange pinner så jeg sverger til Parallax Propeller Mini som er et lite kort (20.5 x 38.6 mm) med tilgang til 19 I/O-pinner, 64 KB EEPROM, og utbyttbar 5 MHz krystall. Kortet kan mates med 6.5 – 12 VDC @ 1A. Man trenger en Prop Plug i tillegg for å programmere Propelleren. For Bird Box 2.0-prosjektet bruker jeg en Propeller Mini. Jeg vil nå fortelle hvordan jeg bruker Propeller-brikken i prosjektet. Tanken er at hver enkelt av modulene som kobles til I/O-pinnene (bruker SPI) har programvare som kjører i sin egen cog. En cog (typisk cog 0) kjører hovedprogrammet eller det vi i C kaller main(). Dette programmet starter nye funksjoner i nye coger. Jeg kjører funksjonene som leser verdiene fra GPS-modulen i en egen cog. Jeg kan da styre hvor ofte dette skal skje helt uavhengig av resten systemet. Verdiene deles mellom cogene i globale variabeler. Funksjonen som leser signalet som kommer fra parkeringssensor-kontrolleren kjører også i en egen cog. Igjen oppdateres globale variabler med avstanden som hver av de fire sensorene måler. Og til slutt kjører funksjonene som leser verdiene i de globale variablene og presenterer informasjonen på et display i en cog. Etter at cog 0 (som kjører hovedprogrammet) har startet de andre cogene så har den egentlig ingenting mer å gjøre. Jeg kunne ha kjørt funksjonene for skjermbilde i denne cogen, men har heller valgt å sende ut verdiene på de globale variablene til et terminalvindu for lettere feilsøk. Propelleren gjør noe som egentlig er en svært komplisert multitask problemstilling om til noe veldig enkelt. Løp og kjøp folkens!

  1. Innledning
  2. MCU (det er den du leser nå)
  3. Sensor
  4. GPS
  5. Display
  6. Oppsummering

This entry was posted on 19. januar 2019, in Blogg and tagged .

Bird Box 2.0 – Innledning

Jeg sier det like godt med en gang. Nå kommer det et teknisk innlegg som forutsetter at man kan en del om digitalteknikk og C (programmeringsspråk). Jeg har fått en del henvendelser fra folk som ønsker en mer utdypende forklaring på hvordan jeg bygde POCen fra Bird Box-innlegget mitt. Siden jeg aldri var helt fornøyd med løsningen slik den ble har jeg bestemt meg for å begynne helt fra nytt. Jeg vil nå fortelle stegvis hvordan jeg bygger versjon 2.0 av løsningen. Denne gang har jeg tenkt å bruke en MCU og ikke en Raspberry Pi. Under finner dere linker til de ulike delene av prosjektet.

  1. Innledning (det er den du leser nå)
  2. MCU
  3. Sensor
  4. GPS
  5. Display
  6. Oppsummering

This entry was posted on 19. januar 2019, in Blogg and tagged .

Dubai

Det er for tiden storm i media om bloggere som har benytta seg av sponsa tur til en heller tvilsom region. Viktig influenser som jeg er, og jeg snakker ikke da om en som går rundt og sprer influensa, så har jeg en rekker ganger takket nei til sponsa turer fra Norwegian til Dubai. Så ingen skal være i tvil om hva jeg mener om emiratet og for den del de seks andre i De forente arabiske emirater. MEN hvis Norwegain sponser en tur til Island så er jeg klar jeg.

Null venner

Jeg gjorde for en stund siden noe så uhørt som å slette 130 venner på facebook. Det er ikke første gang jeg rydder, men første gang jeg har tatt så kraftig i. Jeg er nå nede i 32 venner. Totalt har jeg vel slettet over 230 venner. Det er vel sikkert noen som lurer på hvorfor, og da svarer jeg hvorfor ikke? Egentlig så hadde det vært greit å slette seg selv fra facebook istedenfor å slette alle andre, men det har seg nå slik at facebook-grupper er svært utbredt og faktisk den delen av facebook er verdt å delta i. Noen ganger har man ikke valg da både skole, speider, idrettslag osv. formidler informasjon på disse gruppene. Nå sier jeg ikke at det folk poster på veggen sin ikke er viktig – vel noe av det kan være viktig eller relevant informasjon, men der er jaggu mye svada også. Det er ikke til å legge skjul på at facebook er en vanvittig tidstyv for mange, og dette inkluderer meg selv. Straks jeg kjeder meg så er det fram med mobilen og sjekker facebook. Det er blitt vanlig å meddele både kjærester, bryllup, unger, dødsfall, sykdom, samlivsbrudd osv. gjennom denne kanalen. Er man ikke venn så får man da heller ikke denne informasjonen. Egentlig er dette litt interessant siden de som ønsker å meddele noe flytter ansvaret med å holde alle oppdatert over på den enkelte. Det blir den enkelte som må sjekke facebook for å bli informert. Det blir en slags fire-and-forget tankegang, og enhver konfrontasjon man blir møtt med kan avvæpnes med: «det står på facebook». Det er noe alvorlig galt med verden hvis personlig og viktig informasjon må gå via facebook (eller andre sosiale media). Hvis noe man har å si er så viktig at man bare MÅ meddele det til sine 932 nærmeste venner så bør vedkommende klare å sende meg en helsikes melding på Snapchat, WhatsApp eller for de paranoide på Signal. Er du skikkelig analog så ringer du selv om det sikkert er sååå 2000. Nå er ikke jeg naiv, og jeg skjønner at man ikke kan tvinge verden tilbake til en pre-facebook era, og heller ikke noe jeg ønsker. Folk bruker sosiale media som erstatning for annen kommunikasjon – det kommer man ikke rundt. Det som er tragisk er at antall venner (og følgere) i enkelte kretser er avgjørende for at du er innafor eller utenfor. Får du ikke umiddelbart 100 likes på dagens sminke så er du uinteressant. Nå er jeg ikke bekymra for å bli ekskludert da jeg tross alt er rosablogger og da er man stort sett trygg i de fleste sosiale lag. Hva med 0 (som i NULL) venner på facebook? Dette er slettes ikke noen ny tankegang og googler man det så får man ganske mye informasjon om det. Nå tror jeg ikke at en null-venn-strategi bare vil være en positiv opplevelse. Facebook baserer seg på at du skal ha venner, og den eneste gangen du har null venner er når du oppretter en ny konto. Det vil derfor trolig genereres en del «Velkommen til facebook»-gnål hver gang man går inn. Ettersom algoritmen til facebook, etter det jeg har forstått, ikke foreslår venner som du har slettet, og heller ikke venner-av-venner så kan det være at du får servert venner-av-venner-av-venner og her er det trolig noen du ikke liker. Man må også huske på at når folk ser en bruker med null venner så vil du sannsynlig bli håndtert som om du er noen som utgjør seg for å være deg. Dette kan skape problemer når du skal bli medlem av grupper osv. Men den viktigste grunnen til å ikke gå null-venn er nok at du går glipp av for mye. Min tilnærming blir derfor å være veldig selektiv til hvem jeg legger til som venner og genuint ønsker å kommunisere med på facebook.

This entry was posted on 16. januar 2019, in Blogg and tagged .

Bird Box

Jeg så den mye omtalte Netflix-filmen «Bird Box» (2018) med Sandra Bullock for en stund siden. Bare så det er sagt så kommer det nå noen små spoilers for de som ikke har sett den. Hvis noen lurer så er filmen grei den, men jeg holder en finger på «A Quiet Place» (2018) som er litt i samme sjangeren. Dette har ikke noe med at jeg liker fantastiske Emily Blunt bedre enn Sandra, men rett og slett for at jeg synes «A Quiet Place» er mer spennende. Tilbake til Bird Box. Filmen handler om «slemminger» som får deg til å begå selvmord straks du ser dem. Så skal du overleve så er trikset å gå med bind for øyene som filmplakaten i dette innlegget hinter om. Å være blind har jo sine utfordringer når man skal navigere rundt i en apokalyptisk verden hvor alle rundt deg tar liv av seg. Historien går over flere år så karakterene får jo etterhvert mye erfaring med å være blind, men jeg synes ikke de har den rette lærekurven. De snubler og føler rundt seg meg hendene selv etter årevis med trening. Egentlig litt rart at karakterene ikke benytter seg av teknikker som blinde har brukt i årevis – nemlig mobilitetsstokk. Tilbake til sakens kjerne. Når jeg satt der i sofaen (med ei pils) og fulgte historien så gjorde jeg meg opp en del tanker om hvordan se uten å se. Det umiddelbare som slo meg var å se ting gjennom et videobilde gjerne med forsinkelse og med IR-lys. Dette ble raskt parkert da en som sitter og ser på nettopp videoovervåkning tar liv av seg. Jeg regner med at viltkamera/FLIR-kamera vil gi den samme selvmordseffekten selv om dette ikke nevnes i filmen hvis jeg husker rett i farta. Okey, hvis man ikke kan se med bilder da må man se med lyd var konklusjonen min. Filmen bekrefter akkurat dette da ingen av karakterene tar selvmord når de kikker på parkeringssensordisplayet i en bil de bruker. Jeg funderte en del på en teknisk løsning på problemet. Forresten så regnes mobilitetsstokk ikke som en teknisk løsning bare så det er sagt. Det var naturlig for meg å sette noen rammer basert på at jeg måtte klare meg med det jeg hadde i hus. Som Matt Damon sa i «The Martian» (2015): «I’m going to have to science the shit out of this.». Lydens hastighet i luft (i 22.2 °C som det var her på stua) er 344.8 m/s. Som de aller fleste av oss vet så er avstand = fart x tid og skal man måle et ekko så tar det dobbelt så lang tid. Hvis ekkotida måles i mikrosekunder og man ønsker å måle avstand i cm blir formelen slik:


s = avstand målt i cm.
c = lydens hastighet i luft (her 22.2 °C)
t = tid for ekko målt i mikrosekunder

Det man trenger nå er en eller helst flere lydsensorer, en dings til å gjøre beregningene og få presentert dataene på en fornuftig måte på et display. Det viste seg at jeg hadde alt jeg trengte liggende i boda mi. Jeg hadde kjøpt en billig parkeringssensorpakke fra Kina for et annet prosjekt som kunne passe her. Pakken kostet rett under $11 med frakt. Den består av fire sensorer (beregnet for å monteres i støtfanger på en bil), en kontrollboks (denne gjør beregningene over og sparte meg for mye arbeid. Omtales videre i innlegget som «kontroller».) og et simpelt display. Sensorene måler avstand fra 0 til 250 cm. At hele morroa går på 12V burde ikke komme som ei bombe siden dette er bilutstyr. I teorien kunne man nå ha montert sensorene på ei fjøl, koblet på et batteri og brukt det kjipe displayet til å navigere seg rundt. Problemet er at utforminga på displayet (se bildet under) ikke er optimal.

Det jeg trenger er å presentere data fra alle fire sensorer samtidig, og ikke bare høyre eller venstre side av bilen og et enkelt avstandstall. Spørsmålet nå er hva signal kontrolleren sender på monitor-porten til displayet. Jeg sjekket signalet med et digitalt oscilloskop og signalet så digitalt ut (som egentlig ikke er noen bombe) og innenfor spenningen som logikkanalysatoren min håndterer. Logikkanalysatoren genererte følgende diagram av signalet:

Systemet bruker PBM (pulsbreddemodulasjon) til kommunikasjonen. Pulser med kort pulsbredde er logisk 0, og pulser med lang pulsbredde er logisk 1. Det viser seg at det sendes en 3 byte stor pakke fra hver sensor. Den første byten forteller hvilken sensor det er og de to siste avstand i cm. Jeg fikk med andre ord data fra alle de fire sensorene ut på monitor-porten på en enkel måte. Jeg koblet monitor-porten på kontrolleren til en Raspberry Pi jeg hadde liggende. Det var ikke rare programmeringen som skulle til før jeg hadde et skjermbilde som jeg selv mener er mer intuitivt. Jeg har dessverre ikke noe godt bilde av skjermen (TV tilkoblet Raspberry Pien på HDMI), men jeg har tegnet en skisse som viser konseptet.

De fire hvite boksene representerer de ulike sensorene. Jo større en hvit boks er jo nærmere er man noe. Det man ser her er et bilde av hvordan det ser ut å kikke nedover en gang. Veggene på hver side er 50 cm unna og veggen i enden av gangen er ca 230 cm unna. De hvite boksene endrer størrelse avhengig av avstanden som sensorene måler til et objekt. Når jeg beveget meg nedover gangen ble de to boksene i midten større og større. Når jeg gikk forbi en døråpning kunne jeg se hvordan boksene endret seg i døråpningen. Får jeg tid så skal jeg montere alt på en hjelm. Utstyret vil bestå av et 12V litiumbatteri (lav vekt) og kontrolleren selvsagt. Det er mulig at jeg monterer batteri og kontroller-kortet i en mer sprutsikker boks som festes til hjelmen. Raspberry Pi (eller en annen mindre MCU f.eks. en Parallax Propeller Mini) med skjerm(er) monteres i en billig VR-brille for mobiltelefon. Sensorene monteres i front på hjelmen og vips så er man klar til dommedag!

Messenger desember 2018

Jeg får en god del morrobilder fra venner og bekjente i løpet av året. Jeg har lagt ut en liten samling av det som er kommet i desember i galleriet under. Noen er rent vulgære mens andre rett og slett er stein gode. Jeg skal ikke her si hvilke bilder jeg mener er hva siden det er en smakssak. Den tilhørende teksten som folk har skrevet (på Messenger) er også sensuret bort. Jeg vet ikke hvor bildene kommer fra og om det er noe copyright på dem. Enjoy!

Summa summarum 2018

Det er snart slutten på 2018 og begynnelsen på et nytt år. Som så mange andre år har det hatt både oppturer og nedturer, men summa summarum så må det sies at 2018 har vært et bra år. 2019 blir kanskje enda mer spennende med ferdigstilling av hytteprosjektet vårt, men det får «Summa summarum 2019» heller berette. Men jeg har en ting på hjertet som plager meg litt. Det er egentlig litt merkelig for det føles som et overtramp. Som om noen har trampa deg godt på tærne, og du har virkelig lyst å dra til vedkommende. Jeg er ganske så sikkert på det er en følelse som de aller fleste har erfart og vil erfare. Det som er spesielt er at det ikke er mine tær det er trampet på, men jeg føler likevel på kroppen at jeg har lyst til å dra til noen. Ikke hvem som helst men helt konkrete personer som jeg aldri har møtt. De føler så mye hat at det smitter over på meg. Tenk å hate noen du aldri har møtt så intenst at du skjærer hodet av de mens du filmer det. Du tar liv av noen som ikke har gjort en ting vondt. Som ikke har noe som helst med deg å gjøre. Du kunne like godt ha skåret hodet av nyfødte. Du hater så intenst de som ikke tror på julenissen at du dreper dem. De fleste har vel skjønt at jeg nå snakker om drapene på norske Maren Ueland (28) og danske Louisa Vesterager Jespersen (24) i Marokko. To unge kvinner som var på telttur og ble bestialsk drept foran kamera. Motivet er trolig hevn for fallende i Syria. Det viser seg nå at planen hele tiden var å ta liv av turister, og at jentene rett og slett var på feil sted til feil tid. Man kan vel egentlig ikke forestille seg den frykten jentene har hatt i det det går opp for dem hva som foregår og at de skal dø. Det er akkurat måten det er gjort på som provoserer, og det er vel også hensikten. Nå er jeg litt usikker på hva terroristene ønsker at folk skal føle, men det er ikke frykt jeg sitter igjen med. Det er mer som om man har fått maur i hus – altså en irritasjon over at slike skapninger eksisterer. Jeg har ikke sett og kommer heller ikke til å se den mye omtalte videoen av respekt for jentene og deres familier. Kommer noen over videoen (eller bilder) så meld det til Kripos. Jeg er prinsipielt mot dødsstraff, men jeg gjør her et unntak (det samme unntaket som terroristen fra 22. juli 2011 fikk). Ikke fordi terroristene tror på julenissen, men for jeg synes straffen i dette tilfellet er proporsjonal med handlingen. Marokko har dødsstraff men har vel ikke praktisert dette siden 1993. En dødsstraff vil vel sikkert her resultere i livsvarig fengsel. Jeg sender mine kondolanser til familiene Ueland og Vesterager Jespersen.

Husmor kjemi

Nå før jul stod det på ukeplanen til minstemann at elevene skulle ha med et tomt syltetøyglass på skolen. Det stod ingenting hva det skulle brukes til, men jeg tippa en eller annen lykt. Heldigvis så hadde jeg et nokså tomt glass med jordbærsylte stående i kjøleskapet. Innholdet ble fjernet og glasset lagt i varmt vann. Etter litt tålmodig venting kunne etiketten fjernes. Du står nå igjen med et sylteglass med limrester. Mann som jeg er tenker jeg selvsagt aceton. Jeg var selvsagt tom. Faktisk var hele huset tom for løsemidler. Hva gjør man nå? Google er som vanlig din venn og ikke uventet fant jeg en løsning på en nettside. Der stod det: lag en pasta av 50% matolje og 50% natron (natriumhydrogenkarbonat også kjent som natriumbikarbonat eller E500. Kjemisk formel NaHCO3). Det ble rapsolje og natron hadde jeg tilfeldigvis stående i kjøkkenskapet. Til informasjon så er natron og bakepulver ikke helt det samme. Bakepulver inneholder i tillegg til natriumhydrogenkarbonat det surhetsregulerendemiddelet dinatriumdifosfat (E450) og maisstivelse. Blandingen ligner litt på glasur i konsistens. Jeg tok hjørnet på en kjøkkenklut, dyppet den i blandingen og gnikket skeptisk på limen. Plutselig skjedde noe! Det ble en blank flekk på glasset. Jeg ble litt overrasket hvor bra det virket så gnikkinga fortsatte energisk. Dypp og gnikk og etter et par minutter var all limen av. Det var da bare å vaske glasset godt i såpe og vann, og vips så var glasset skinnende blankt. Uten bruk av sterke kjemikalier! Jeg har senere sett nettsider hvor noen anbefaler matolje (brukte solsikkeolje) og bakepulver og lar løsningen virke i 15-20 minutter på limrestene. Jeg regner med at bakepulver fungerer siden natriumhydrogenkarbonat er fellesnevneren i de to produktene. Om løsningen med bakepulver oppfører seg annerledes enn natron og at ventetiden er på krevd vet jeg ikke. Jeg skal neste gang prøve en løsning med bakepulver (og rapsolje) for å se om det er noen markant forskjell på de to.

Fortnite gavekort

Det er sikkert ikke bare hos oss at hunden gir julegaver til ungene. Problemet er alltid hva «liten ting» skal hunden gi i år? Siden eldstemann spiller Fortnite så tenkte jeg at hunden i år kunne gi et gavekort på 2500 V-Bucks. V-Bucks (kort for Vindertech Bucks eller Vinderbucks) er virtuelle penger som kan brukes til kjøpe ting i Fortnite-spillet. Siden hunden ikke er PC-kyndig enda måtte jeg trå til. Jeg klippet og limte sammen et bilde som jeg skrev ut og laminerte. En PDF av gavekortet finner du her eller man kan trykke på bildet i posten for en JPEG. Til informasjon hvis noen ønsker å lage sitt eget kort så heter Fortnite-fonten Burbank Big Condensed Black og er designet av Tal Leming.

Torkjells juleøl anno 2018

Da er et av årets høydepunkter kommet. Torkjells juleøl er her! Det er nå tredje året at jeg har vært så heldig å få smake på dette håndverket, og jeg er veldig spent på årets brygg. Jeg kan kjappt nevne noen vitale mål for de som er bryggeinteressert først. Ølet består av 11 maltsorter – ja du leste rett. Det ble målt til en OG på 1.065 og en FG på 1.022 som etter litt kjapp hoderegning gir en ABV på ca. 5,6%. Jeg er ikke superglad i for sterke øl så en ABV rundt 5-6 er for meg perfekt. Det var i år relativt sett brygget en «liten» batch på bare 270 liter så det å få tilgang på slike restriktive dråper er en ære og tusen takk til Torkjell for det. Ølet ble i år levert i en lekker 1,25 liter Coca Cola flaske som var kreativt etikettert med både rødt bånd og rosett i gull for den ekstra julefølelsen. Ølet har en anbefalt serveringstemperatur på 8 °C som egentlig er litt kaldt for å være en juleøl, men nå er ikke dette noe spesielt sterkt juleøl som ofte serveres rundt 12-14 °C. Til informasjon så serveres gjerne en Pale ale og IPA rundt 8-10 °C. De som setter ølet sitt i kjøleskapet bør ha i bakhodet at de trolig serverer ølet sitt for kaldt. Nå er jeg ikke noen temperaturnazi og følger gjerne tommelfingerregelen til bryggerimester Gunnhild Kolvereid Tolleshaug hos Ringnes som sier: «ta alkoholprosenten på ølet, og pluss på én grad». Ølet vil kanskje være ørlite for kaldt, men det vil fort varmes opp av romtemperaturen/solsteiken, eller du kan varme det med hendene. Når jeg holder flasken i hånden og klemmer den så virker den hard. Dette lover godt med tanke på mengden kullsyre i ølet. Fjorårets «O helga natt» vurderte jeg den gang til en EBC rundt 75 (som ligger mellom en stout og imperial stout på farge). Nå har jeg bare bilder fra fjoråret så det å sammenligne de to øla på farge er ikke like lett. Skal jeg tippe så er årets øl rundt EBC 69. Om jeg vurderte fjoråret for mørkt er jeg litt usikker på nå. Jeg skrudde sakte opp korken på flaska og man kunne klart og tydelig høre gassen forlate flaska. Ølet lukter friskt. Det gir ingen følelse av å være tungt når man lukter på det. Som i fjor er det godt med humle og bitterheten er etter min gane akkurat der den skal være. Bitterheten sitter litt igjen og det er da man kjenner kompleksiteten i dette ølet. Maltsmaken er sammensatt. Her er det mye som foregår. Der er noe alkoholsmak, men det er som forventet når man nærmer seg 6%. Noe som overrasket er at det virker noe mer syrlig enn det gjorde i fjor. Der er noe friskt og litt sommerlig med humlen. Jeg vet ikke hvorfor men jeg tenkte og «fruktblomster», kanskje der er noe acetaldehyd, men på grunn av alle lagene med smaker klarer jeg ikke å si det sikkert. For de uinnvidde så er acetaldehyd (også kalt etanal) et oksidasjonsprodukt av etanol, og kanskje det mest kjente stoffet som fremkaller bakrus. Det aller siste trinnet før gjæren lager alkohol er overgangen fra pyrodruesyre til alkohol. Stadiet mellom disse to er acetaldehyd, som dufter som grønne epler. Det er mulig at dette hadde endret seg med noe videre lagring. Det er flere og flere som tilsetter både det ene og det andre av frukt, skall, krydder og stæsj. Sånt finner man ikke i dette ølet. Her er det malt, humle og gjær som gjelder, og det er jeg evig takknemlig for. Jeg må berømme Torkjell for et meget bra produkt. I år kom juleølet ferdig levert med navn så det slapp jeg å tenke på. Ølet fikk navn etter en HMS-hendelse hvor en stakkar padawan hadde et uhell når en sekk med ferdig kvernet malt skulle fjernes fra et sekkestativ. Stativet stod i spenn og gav et skikkelig ballespark, og vips så var årets juleøl døpt til «Bjelleklang» (og ja jeg vet at gruppa Bjelleklang har en sang som heter «Juleøl«). Skål og God jul!