Archives

Summa summarum 2018

Det er snart slutten på 2018 og begynnelsen på et nytt år. Som så mange andre år har det hatt både oppturer og nedturer, men summa summarum så må det sies at 2018 har vært et bra år. 2019 blir kanskje enda mer spennende med ferdigstilling av hytteprosjektet vårt, men det får «Summa summarum 2019» heller berette. Men jeg har en ting på hjertet som plager meg litt. Det er egentlig litt merkelig for det føles som et overtramp. Som om noen har trampa deg godt på tærne, og du har virkelig lyst å dra til vedkommende. Jeg er ganske så sikkert på det er en følelse som de aller fleste har erfart og vil erfare. Det som er spesielt er at det ikke er mine tær det er trampet på, men jeg føler likevel på kroppen at jeg har lyst til å dra til noen. Ikke hvem som helst men helt konkrete personer som jeg aldri har møtt. De føler så mye hat at det smitter over på meg. Tenk å hate noen du aldri har møtt så intenst at du skjærer hodet av de mens du filmer det. Du tar liv av noen som ikke har gjort en ting vondt. Som ikke har noe som helst med deg å gjøre. Du kunne like godt ha skåret hodet av nyfødte. Du hater så intenst de som ikke tror på julenissen at du dreper dem. De fleste har vel skjønt at jeg nå snakker om drapene på norske Maren Ueland (28) og danske Louisa Vesterager Jespersen (24) i Marokko. To unge kvinner som var på telttur og ble bestialsk drept foran kamera. Motivet er trolig hevn for fallende i Syria. Det viser seg nå at planen hele tiden var å ta liv av turister, og at jentene rett og slett var på feil sted til feil tid. Man kan vel egentlig ikke forestille seg den frykten jentene har hatt i det det går opp for dem hva som foregår og at de skal dø. Det er akkurat måten det er gjort på som provoserer, og det er vel også hensikten. Nå er jeg litt usikker på hva terroristene ønsker at folk skal føle, men det er ikke frykt jeg sitter igjen med. Det er mer som om man har fått maur i hus – altså en irritasjon over at slike skapninger eksisterer. Jeg har ikke sett og kommer heller ikke til å se den mye omtalte videoen av respekt for jentene og deres familier. Kommer noen over videoen (eller bilder) så meld det til Kripos. Jeg er prinsipielt mot dødsstraff, men jeg gjør her et unntak (det samme unntaket som terroristen fra 22. juli 2011 fikk). Ikke fordi terroristene tror på julenissen, men for jeg synes straffen i dette tilfellet er proporsjonal med handlingen. Marokko har dødsstraff men har vel ikke praktisert dette siden 1993. En dødsstraff vil vel sikkert her resultere i livsvarig fengsel. Jeg sender mine kondolanser til familiene Ueland og Vesterager Jespersen.

Husmor kjemi

Nå før jul stod det på ukeplanen til minstemann at elevene skulle ha med et tomt syltetøyglass på skolen. Det stod ingenting hva det skulle brukes til, men jeg tippa en eller annen lykt. Heldigvis så hadde jeg et nokså tomt glass med jordbærsylte stående i kjøleskapet. Innholdet ble fjernet og glasset lagt i varmt vann. Etter litt tålmodig venting kunne etiketten fjernes. Du står nå igjen med et sylteglass med limrester. Mann som jeg er tenker jeg selvsagt aceton. Jeg var selvsagt tom. Faktisk var hele huset tom for løsemidler. Hva gjør man nå? Google er som vanlig din venn og ikke uventet fant jeg en løsning på en nettside. Der stod det: lag en pasta av 50% matolje og 50% natron (natriumhydrogenkarbonat også kjent som natriumbikarbonat eller E500. Kjemisk formel NaHCO3). Det ble rapsolje og natron hadde jeg tilfeldigvis stående i kjøkkenskapet. Til informasjon så er natron og bakepulver ikke helt det samme. Bakepulver inneholder i tillegg til natriumhydrogenkarbonat det surhetsregulerendemiddelet dinatriumdifosfat (E450) og maisstivelse. Blandingen ligner litt på glasur i konsistens. Jeg tok hjørnet på en kjøkkenklut, dyppet den i blandingen og gnikket skeptisk på limen. Plutselig skjedde noe! Det ble en blank flekk på glasset. Jeg ble litt overrasket hvor bra det virket så gnikkinga fortsatte energisk. Dypp og gnikk og etter et par minutter var all limen av. Det var da bare å vaske glasset godt i såpe og vann, og vips så var glasset skinnende blankt. Uten bruk av sterke kjemikalier! Jeg har senere sett nettsider hvor noen anbefaler matolje (brukte solsikkeolje) og bakepulver og lar løsningen virke i 15-20 minutter på limrestene. Jeg regner med at bakepulver fungerer siden natriumhydrogenkarbonat er fellesnevneren i de to produktene. Om løsningen med bakepulver oppfører seg annerledes enn natron og at ventetiden er på krevd vet jeg ikke. Jeg skal neste gang prøve en løsning med bakepulver (og rapsolje) for å se om det er noen markant forskjell på de to.

Fortnite gavekort

Det er sikkert ikke bare hos oss at hunden gir julegaver til ungene. Problemet er alltid hva «liten ting» skal hunden gi i år? Siden eldstemann spiller Fortnite så tenkte jeg at hunden i år kunne gi et gavekort på 2500 V-Bucks. V-Bucks (kort for Vindertech Bucks eller Vinderbucks) er virtuelle penger som kan brukes til kjøpe ting i Fortnite-spillet. Siden hunden ikke er PC-kyndig enda måtte jeg trå til. Jeg klippet og limte sammen et bilde som jeg skrev ut og laminerte. En PDF av gavekortet finner du her eller man kan trykke på bildet i posten for en JPEG. Til informasjon hvis noen ønsker å lage sitt eget kort så heter Fortnite-fonten Burbank Big Condensed Black og er designet av Tal Leming.

Torkjells juleøl anno 2018

Da er et av årets høydepunkter kommet. Torkjells juleøl er her! Det er nå tredje året at jeg har vært så heldig å få smake på dette håndverket, og jeg er veldig spent på årets brygg. Jeg kan kjappt nevne noen vitale mål for de som er bryggeinteressert først. Ølet består av 11 maltsorter – ja du leste rett. Det ble målt til en OG på 1.065 og en FG på 1.022 som etter litt kjapp hoderegning gir en ABV på ca. 5,6%. Jeg er ikke superglad i for sterke øl så en ABV rundt 5-6 er for meg perfekt. Det var i år relativt sett brygget en «liten» batch på bare 270 liter så det å få tilgang på slike restriktive dråper er en ære og tusen takk til Torkjell for det. Ølet ble i år levert i en lekker 1,25 liter Coca Cola flaske som var kreativt etikettert med både rødt bånd og rosett i gull for den ekstra julefølelsen. Ølet har en anbefalt serveringstemperatur på 8 °C som egentlig er litt kaldt for å være en juleøl, men nå er ikke dette noe spesielt sterkt juleøl som ofte serveres rundt 12-14 °C. Til informasjon så serveres gjerne en Pale ale og IPA rundt 8-10 °C. De som setter ølet sitt i kjøleskapet bør ha i bakhodet at de trolig serverer ølet sitt for kaldt. Nå er jeg ikke noen temperaturnazi og følger gjerne tommelfingerregelen til bryggerimester Gunnhild Kolvereid Tolleshaug hos Ringnes som sier: «ta alkoholprosenten på ølet, og pluss på én grad». Ølet vil kanskje være ørlite for kaldt, men det vil fort varmes opp av romtemperaturen/solsteiken, eller du kan varme det med hendene. Når jeg holder flasken i hånden og klemmer den så virker den hard. Dette lover godt med tanke på mengden kullsyre i ølet. Fjorårets «O helga natt» vurderte jeg den gang til en EBC rundt 75 (som ligger mellom en stout og imperial stout på farge). Nå har jeg bare bilder fra fjoråret så det å sammenligne de to øla på farge er ikke like lett. Skal jeg tippe så er årets øl rundt EBC 69. Om jeg vurderte fjoråret for mørkt er jeg litt usikker på nå. Jeg skrudde sakte opp korken på flaska og man kunne klart og tydelig høre gassen forlate flaska. Ølet lukter friskt. Det gir ingen følelse av å være tungt når man lukter på det. Som i fjor er det godt med humle og bitterheten er etter min gane akkurat der den skal være. Bitterheten sitter litt igjen og det er da man kjenner kompleksiteten i dette ølet. Maltsmaken er sammensatt. Her er det mye som foregår. Der er noe alkoholsmak, men det er som forventet når man nærmer seg 6%. Noe som overrasket er at det virker noe mer syrlig enn det gjorde i fjor. Der er noe friskt og litt sommerlig med humlen. Jeg vet ikke hvorfor men jeg tenkte og «fruktblomster», kanskje der er noe acetaldehyd, men på grunn av alle lagene med smaker klarer jeg ikke å si det sikkert. For de uinnvidde så er acetaldehyd (også kalt etanal) et oksidasjonsprodukt av etanol, og kanskje det mest kjente stoffet som fremkaller bakrus. Det aller siste trinnet før gjæren lager alkohol er overgangen fra pyrodruesyre til alkohol. Stadiet mellom disse to er acetaldehyd, som dufter som grønne epler. Det er mulig at dette hadde endret seg med noe videre lagring. Det er flere og flere som tilsetter både det ene og det andre av frukt, skall, krydder og stæsj. Sånt finner man ikke i dette ølet. Her er det malt, humle og gjær som gjelder, og det er jeg evig takknemlig for. Jeg må berømme Torkjell for et meget bra produkt. I år kom juleølet ferdig levert med navn så det slapp jeg å tenke på. Ølet fikk navn etter en HMS-hendelse hvor en stakkar padawan hadde et uhell når en sekk med ferdig kvernet malt skulle fjernes fra et sekkestativ. Stativet stod i spenn og gav et skikkelig ballespark, og vips så var årets juleøl døpt til «Bjelleklang» (og ja jeg vet at gruppa Bjelleklang har en sang som heter «Juleøl«). Skål og God jul!

Gresskar anno Domini 2018

Her er en post som skulle vært lagt ut for lenge siden. Vi snakker om årets gresskar. Fjorårets H.R. Giger-inspirerte Alien-gresskar ble i år erstattet av enda et populært romvesen. Vi snakker om Stan Winstons Predator. Visste du forresten at «Predator» ikke var det opprinnelige navnet på skapningen? De som har sett årets film The Predator husker sikkert Olivia Munns karakter Dr. Casey Bracket reagerte på at romvesenet ble kalt en «Predator» og ikke «Sports Hunter». Scriptet av brødrene Jim og John Thomas for den første Predator-filmen het faktisk «Hunter» så dette kan umulig være en tilfeldighet at det nevnes. Ikke bare en men to ganger nevnes det i filmen. Visste du forresten at den første Predatoren skulle spilles av Jean-Claude Van Damme i et «kyllingkostyme«, men ble erstattet av Kevin Peter Hall som endte opp med å spille Predatoren i den neste filmen også? Siden jeg er så godt i gang her. Her er et par «fun facts» til før vi forlater Predator-universet for denne gang. Karakteren Sean Keyes spilt av Jake Busey er forresten sønn av Peter Keyes som ble spilt av Gary Busey i filmen Predator 2. Ikke bare er karakterene far og sønn men skuespillerne er det også! Kevin Peter Hall kunne ikke se med Predator-masken på. Alle scenene måtte derfor læres utenat med masken av først. Dette resulterte tidvis i at Arnold Schwarzenegger fikk seg en rett høyre når scenen skulle spilles inn. Da er det tid for litt om årets gresskar. Det tok et par timer å skjære ut gresskaret. Klok av erfaring valgte jeg i år et gresskar som var mer høyt og flatt i front og ikke så rundt som tidligere år. Det var ikke like fint med noen mørke flekker, men det viste ikke når det var mørkt ute. Det er lettere å overføre tegningen fra ark til gresskaret hvis man slipper og brette arket så mye. Ikke minst er det fryktelig mye mindre pirk. Jeg brukte samme teknikken som i fjor uten gjennomskjæring, og modellknivsett er gull verdt til alle de små detaljene. Jeg må si meg godt fornøyd med årets gresskar.

Relay Cycle Timer

Jeg kom borti følgende problemstilling her om dagen: «hvordan starte en rørvifte hvert 15 minutt og la den gå i 30 sekunder, og så gjenta operasjonen». Det er mange veier til Rom har jeg hørt, og noen tenker helt sikkert at en Raspberry Pi med et rele kan fikse dette, eller man bygger noe helt selv som i og for seg kan være festlig nok. Ja, det vil helt sikkert gått fint, men jeg ønsket å gjøre det enklere – mye enklere. Nå var det ikke kostnadene som var årsaken til det tekniske veivalget selv om jeg sparte meg noen hundre-lapper i forhold til en Raspberry Pi. Jeg vil bort fra vedlikeholdet av den tekniske løsningen. Skiten skal rett og slett bare virke – ALLTID. Jeg trengte det som på newnorsk heter en «Relay Cycle Timer». Jeg bestemte meg fort for en Omron DH48S-S. Jeg har gode erfaringer med andre produkter fra Omron og denne kostet meg 100 kr (med frakt) fra DX.com. Man finner helt sikkert dette produktet mye billigere andre plasser, men jeg skulle ha noen annet fra DX.com så da ble det slik denne gangen. Enheten er veldig enkel å forholde seg til. Man stiller inn intervallene (som for meg blir hvor ofte og hvor lenge viften skal gå) ved å trykke på små pluss og minus knapper. Tallene går fra 00 til 99 og man kan velge S (sekunder), M (minutter), H (timer) osv. Jeg har lagt inn de mulige intervallene i tabellen under.

InnstillingTid
0.1S0.1s - 9.9s
S1s - 99s
10S10s - 990s
0.1M0.1m - 9.9m
M1m - 99m
0.1H0.1h - 9.9h
H1h - 99h

Trykk på bildet for en større versjon.

På bildet ser dere hvordan jeg har koblet strøm og rørviften fra Biltema til enheten. Denne enheten har også muligheter for å «resette» tellerne (les: starte på nytt) og for å pause nedtellingen ved hjelp av brytere, men det var ikke noe tema for meg. Løsningen har nå stått og gått i snart 14 dager uten noe som helst hikke. Det finnes en verden av muligheter med et slikt rele. Hva med å kunne starte en akvariepumpe, en lyskilde eller en tåkelur i 10 sekunder hver time. Gode greier!

«Sesjeni»

Sommerferien etterlater i år en ny flott markterrasse i hagen. Det var i forbindelse med nettopp denne byggingen at jeg måtte måle ganske så mye, og jeg brukte min gode gamle Hultafors tommestokk i tre som en gang i tida var 2 meter, men nå er mer 183 cm etter at minsteman hadde leika ferdig. Noe som alltid har irritert meg med tommestokker er at de er designa feil (kanskje noen vet hva jeg tenker på her). Faktisk helt idiotisk spør du meg, og det hele endte med at jeg måtte ta en liten research på saken. Det hele startet i 1883 da en ung svensk ingeniør, Karl-Hilmer Johansson Kollén, fant opp en måleinnretning som ville forenkle Sveriges overgang til det metriske systemet. Dagens tommestokk er egentlig en meterstokk da den ofte ikke lenger har gradering i tommer, men kjært barn har mange navn så «tommestokk» og «meterstokk» brukes om hverandre. Nok om det. Så hvorfor er meterstokken feil vei? Det er det historiske grunner til. Av en eller annen grunn laget man meterstokken slik for over 100 år siden, da den ble lansert. Muligens fordi det ved første øyekast ser riktigst ut, da man ser at tallene starter på 1 når den er foldet sammen. Man innså derimot etter hvert at dette var et feiltak. Den burde vært designet annerledes. På 90-tallet lanserte derfor Hultafors en meterstokk som går andre veien. Problemet er bare det at markedet ikke vil ha stokken. Tømrere, snekkere og andre fagfolk er vant til den «gale» meterstokken og synes det blir keivhendt å bytte. Det er altså et tilfelle av at markedet har adoptert et underlegent design, men på grunn av hva man er vant til, nekter å bytte. På Hultafors sine hjemmesider finner man den «riktige» meterstokken. Den heter «meterstokk 559, Contact-meter» (modell 559-2-10, eller den hellige gral av meterstokker som jeg kaller den) hvor «Contact» trolig er ment å forklare at meterstokken har kontakt med underlaget når man måler. Den er 2 meter lang, 17 mm bred og laget i glassbjerk med ledd av svensk stål. Spørsmålet var nå hvor får jeg tak i en slik meterstokk? Jeg stakk innom TOOLS i Ålesund på vei på jobb. Jeg spurte etter meterstokken og ble bare møtt med store øyner. Jeg måtte forklarte hvor genial den er uten å få aksept for det, og de hadde den selvsagt ikke inne (bombe!) for slikt nymotens greier bruker tydeligvis ikke proffer. Nå skal det sies at man finner meterstokken i sortimentet på tools.no – faktisk så har de i skrivende stund 1003 stk. på hovedlageret (men det er bare tre TOOLS-butikker som har de i butikk). Det endte med at jeg sjekket prisjakt.no og der fant jeg denverktøy.no til den nette pris av kr 80,-. Det ble noen kroner i frakt men det brydde jeg meg ikke om – vi snakker jo om en magisk meterstokk her. Etterpåklokskapen tilsier at jeg burde kjøpt 2 stykker da minstemann er fryktelig glad i meterstokker eller «sesjeni» (kommer av å ha hørt «16,9» altfor mange ganger) som det også kalles her i huset. Jeg kan iallefall ikke annet enn å skryte av den nye meterstokken. Livet er rett og slett blitt lysere når det kommer til oppmåling. Løp og kjøp folkens!

Broddr

Chainsen Pro brodder fra Snowline.

Opp gjennom åra har jeg stort sett stolt på gode såler på fjellskoa mine for å komme meg fram. I år har det vært veldig mye is uansett hvor man skal gå her på Sunnmøre. Det har vært så glatt at det å gå de vanlig fotturene har vært vanskelig. Det å gå tur under slike forhold er faktisk en irriterende affære med en blanding av frykt for å skade seg og rett og slett slite seg ut på dårlig friksjon. Nei, her måtte noe gjøres – jeg trengte meg noen brodder (fra norrønt broddr). Som vanlig når jeg skal ha meg noe så sjekker jeg litt rundt om på nettet og ser om de største kjedene har noe som kan duge. Tydeligvis var det flere enn jeg som trengte brodder for den ene butikken etter den andre var utsolgt for de broddene jeg hadde sett meg ut. Mer eller mindre tilfeldig fant jeg broddene på magasinet.no hvor jeg bestilte dem. Broddene heter Chainsen Pro fra sør koreanske Snowline Co., Ltd. Vi snakker ikke om noe «gamlemannsbrodder» for en tur på butikken, men 10 mm brodder og kjetting i stainless 304 og 420J2 stål. Overdelen er produsert i high-tech elastomer gummi som ikke fryser ned til –60 °C. Broddene leveres i et praktisk futteral som passer i lomma. De leveres i forskjellige farger avhengig av hvilken størrelse som velges. Siden jeg må ha str. 48-51 så kom de i svart. Broddene i denne størrelsen veier 430 gram pr. par. Det er ingenting å si på kvaliteten og bruksanvisningen sier 5 års garanti på material- og produksjonsfeil. Broddene fikk terningkast 6 i Jakt og Fiske, og ble best i test på «Din side.no» 20. januar 2015. Broddene koster 379,- kr på XXL. Jeg kan på det aller varmeste anbefale disse broddene. Ikke en eneste gang verken opp eller ned fjellet var jeg bekymret for å miste fotfestet på det isete og våte føret. Løp og kjøp folkens!

Torkjells juleøl anno 2017

Da har vi kommet til et av desembers høydepunkter. Årets juleøl fra Torkjell er ankommet. Det er andre året jeg har vært så heldig å få smake dette juleølet. I fjor døpte jeg dette ølet til «O helga natt» etter at jeg hørte Tommy Körberg ved et uhell. Det er kommet et ønske fra bryggemesteren om at jeg skal døpe årets øl, men før man kan døpe et øl så må det selvsagt smakes – smakes mye! Årets smakesprøve var på 3 liter og levert i Pepsi Max og Coca Cola (ikke noe Zero tull) flasker. Jeg må selvsagt rette en stor takk til Frank som mellommann og til Berit for transport den lange og farefulle ferden fra Valldal til Ålesund. Smakingen var veldig strategisk plassert til konsernets julebord og en av grunnene til at smakingen kunne starte kl 15:50 (selvsagt stempla ut hvis noen skulle være i tvil). Som dere ser av bildet så glemte jeg å ta bilde av ølet før «litt» senere. Jeg må innrømme at jeg var veldig spent, og spesielt etter gårsdagens nedtur – Aass juleøl, eller Ass Juleøl som jeg kaller det – nok om det. Jeg fisker den ene flaska ut av posen som stod på kontoret. Når man har slike tynne plastflasker så vet man allerede litt om ølet før man åpner korka. Ifjor synes jeg det var litt lite kullsyre i ølet, men denne flaska var hard når jeg klemmet den. Dette lovet godt og jeg ble ikke skuffet. Jeg vridde om korka og trykket slapp løs den vakreste aroma. Jeg snudde meg til naboen som satt og kikket på åpenbaringa og utbrøt: «kjenn lukta da!» før korka var kommet av flaska. Det blir ikke siste gang jeg sier det denne kvelden med glasset trykket opp i trynet på både den ene og andre ølkjenneren. Og etter rebusløpet hvor en av postene var å identifisere øl brygget av ansatte i konsernet fikk både den ene og andre gjennomgå. «Frode! IPAen din suger! Kjenn på DENNE øla du!» mens jeg trykket glasset mitt opp i trynet på en lett forkava hjemmebrygger. Nok om det og tilbake til avkorkinga. Jeg hellet ølet i et glass og måtte stoppe for at skummet skulle roe seg – strålende! Det har en veldig fin farge med en EBC rundt 75. Sjefen får også et glass før jeg tar en god sup. Ølet er ikke søtt i det hele tatt. Det er faktisk mer bittert enn jeg var foreberedt på. Som konsernsjefen påpeker, en mann som ifølge han selv er veldig glad i det bitre, så er det en fin balanse mellom malt og humle, og jeg er helt enig. Ølet er kraftig og jeg tipper det har en ABV rundt 6. Dette er et meget godt øl som man kan drikke en god del av uten at det blir for mye av det gode – og det gjorde jeg… Jeg har tenkt mye på dette med å gi ølet et verdig navn. Det er kanskje naturlig å fortsette å bruke tittelen på en julesang som navn på dette ølet også. Utfordringa er å finne et navn som ikke blir for langt, eller tramper for hardt i klaveret som «Et barn er født i Betlehem», men som også beskriver ølet på en god måte. Egentlig passer vakre «Stille Natt» veldig godt og fortjener navnet langt mer enn navnebroren til Austmann Bryggeri. Etter å ha gått en rundt med meg selv så har jeg bestemt meg for å drite i trønderne og døper årets juleøl høytidelig til «Stille Natt». Forresten så har Tommy Körberg en versjon av denne også, men den heter «Stilla Natt» så da tenker jeg at det er innafor. Skål!

The Griswolds

De fleste har vel sett National Lampoon’s Christmas Vacation fra 1989 eller «Hjelp, det er juleferie!» som den heter på norsk. Her i huset er den filmen blitt en liten juletradisjon som både små og store setter pris på. Julehuset til Clark Griswold (spilt av Chevy Chase) er legendarisk, og med mantraet «jo mer julelys på huset jo bedre» så treffer den godt her i heimen. Egentlig så har Clark på mange måter vært et forbilde for meg når det kommer til julelys. Nå er jeg så heldig å bo i ei gate hvor mange pynter husa sine med store mengder julelys. Det skal vel sies at det kanskje har gått litt sport i å henge opp julelys her på feltet. Hvert år så henger jeg opp mer, og slik ble det i år også. Jeg har også etterhvert begynt å standardisere på en type som jeg kjøper på Biltema. Modellen heter 8872010 og du finner den her. Lysa er av grei kvalitet og kablene solide. Man kan feste sammen lenker slik at man får opp til 3500 lys. Jeg har funnet ut at den beste måten å feste julelysa til huset er å bruke patentbånd. Jeg bruker en type pantentbånd med hvitt plastovertrekk fra Clas Ohlson, noe som passer bra når jeg har hvitt hus. Nå skal det sies at jeg uansett maler over disse når huset males. Det jeg gjør er klippe patentbåndet opp i biter og bøye bitene til med en tang. Det går fort å lage slike fester når man først får det inn i fingrene. Det kan være litt dritt og skru festene til huset når man henger der i stigen med skrumaskin og små skruer, men når jobben er gjort er det veldig lett å henge opp lysa med strips år etter år. Jeg lar ikke julelysa brenne hele døgnet, og man må da bruke et koblingsur. Jeg har de siste åra brukt 4 forskjellige koblingsur for å kunne dekke alle lysa på huset. Kvaliteten har vært litt så som så på disse ura, så i år bestemte jeg meg for å geeke helt ut. Jeg bygget meg en egen «koblingsenhet» med energimåler og astronomisk tidsur, og når jeg alikevel styra med det så satte jeg inn en C10A jordfeilautomat. Det hele ble pent montert i et sikringsskap fra Jula. Tidsuret har 2 releutganger, men jeg bruker bare det ene. Det kan legges inn 32 programmer og 4 såkalte ferielåser som overstyrer programmene. Siden dette er et astronomisk tidsur så tar det høyde for soloppgang og solnedgang. Man kan for eksempel legge inn at lysa skal slå seg av 1 time, 34 minutt og 12 sekunder før soloppgang, eller begynne å lyse 1 time før solnedgang. Soloppgang og solnedgangen vil jo variere i løpet av året, men det tar tidsuret hensyn til. Problemet med å lage en slik løsning er at alle lysa må henge sammen. Det ble derfor en større jobb med å få trukket alle de nødvendige kablene og koblet de sammen på en forsvarlig måte som tåler både vær og vind, men jeg møtte ikke på noen større overraskelser. Jeg var ikke forberedt på den lille forsinkelsen fra jeg slo på sikringen til lysa tente. Det var sikkert bare 1 sekund eller 2, men det føltes som en evighet. Bildet av Clark når han står der med familien rundt seg og lysa som ikke vil tenne spratt opp på netthinna, men heldigvis gikk alt bra. Noen tenker kanskje at det går mye strøm med alle disse julelysa. Nå som jeg har montert en energimåler kan jeg faktisk svare på akkurat dette. Alle lysa jeg har på huset trekker ca. 0,47A. Jeg ble litt paff når jeg så dette siden jeg trodde det var mye mer. Jeg bruker selvsagt bare LED-pærer, men alikevel. Alle de 1000 julelysa på hele huset og utestua trekker 105W, som er det samme som fire 25W lyspærer, og ikke akkurat noe som blakker en stakkar. God førjulstid!

 

This entry was posted on 2. desember 2017, in Blogg and tagged , .