Archive | februar 2015

Respekt

Jeg respekterer at andre tenker og tror så lenge de respekterer at jeg er uenig. Får jeg ikke den respekten så gir jeg den heller ikke.

This entry was posted on 28. februar 2015, in Blogg and tagged .

Leonard Nimoy

NimoyLeonard Nimoy døde dessverre i dag 83 år gammel. Er vel ikke så mye annet å si enn: «live long and prosper», og til slutt så slenger jeg med et gullkorn fra Nimoy.

For the sake of our culture, for the sake of mankind… Don’t create any more reality TV shows.
This entry was posted on 27. februar 2015, in Blogg.

Nerdy

NerdyPreget av de siste dagers sykdom og uanstendig mye Facebooktid så får dette selvsagt følger for hva man skriver om på Rosabloggen. Først så pleier jeg å lese det som er spennende og gratulerer alle som har bursdag på Facebook. Videre så skryter man av noen som har lagt ut at de har vært ekstra flinke og selvsagt de som har ominnredet eller kjøpt seg noe nytt om det er sko, bil eller hus. Når det er gjort så går man løs på de som har bestilt seg ferietur til 60.000 om det blir en like eller ei kommer an på om man liker vedkommende. Etter å ha rulla opp og ned Facebook og trykket på folk og fe man ikke aner hvem er, og sett på bilder av hunden til naboen til en virtuell venn det er da man gjør det man ikke bør. Alt man foretar seg og skriver på Facebook blir logget, og gjør du tabben så får du flere påminnelser i framtiden om akkurat det. Nå kunne jeg ikke dy meg og jeg så ikke helt downsiden med å trykke heller da. Nå var det selvsagt dama på bildet som fanget blikket, men ikke grunnen til jeg trykket på linken. Det var nemlig teksten som stod over det: «Nerdy Girls Can Be Really Hot (Photo Gallery)». Nå skal vi ikke rippe opp i bruken av ordet «nerd» her så jeg bruker videre ordet «nerdy» i den mest positive tonen man kan tenke seg. Hva er nerdy med denne jenta her? Trolig er det verken BHen eller den lille rosa trusa som i seg selv er en god nok grunn til å havne på Rosabloggen, den er jo tross alt rosa. Kan ikke helt se for meg at det er den rosa mobilen heller. Håret? Litt oppsatt og rufsete, rett og slett «kosedress i sofakroken»-frisyre, men veldig mange jenter har trolig en slik hårdag i ny og ne, og føler seg ikke nødvendigvis spesielt nerdy av den grunn. Eneste logisk slutning er at det er brillene eller en combo. Etter å ha bladd kjapp’ish gjennom fotoserien så viser flertallet av bildene briller. Den overraskende konklusjonen av mine observasjoner og som kan ha betydning for selvbildet til flere nerdy jenter der ute kan bevises matematisk slik: strøken undertøysmodell + briller + sofakrokfrisyre = nerdy, som igjen gir: nerdy – briller – sofakrokfrisyre = strøken undertøysmodell. Så alle nerdy jenter der ute som sliter med selvbildet og lever på lavkarbo og shake, det er matematisk bevist at alt dere trenger å gjøre er å droppe brillene og slippe ned håret så er vi gutta solgt.

This entry was posted on 27. februar 2015, in Blogg and tagged , .

Sy(k)ting

Å være syk det suger skikkelig, og det er også årsaken til at det har vært lite skriving de to siste dagene. Når man ligger slik på det som føles som dødsleie så har man av og til øyeblikk hvor man rett og slett kjeder seg noe sinnsykt. Jeg lurer på hva man gjorde før når man var sengeliggende og ikke hadde mobilen som viktigste livsnerve til omverden. Når man får et anfall av kjedsomhet og man har lest alle avisene så tyr man til Facebook. Nå legger jeg aldri ut på Facebook at jeg er blitt så syk og hvor fælt jeg har det. Det er jo nok av dem som trenger litt sympati når man er syk, og jeg blir litt i stuss når jeg ser slike postinger. «Åååå, jeg dauer! Spyr og driter om hverandre. Skyt meg nå!». LIKE! Nå må jeg innrømme at når jeg selv er syk og ligger der i senga så er det litt godt å lese om folk som har det verre, da føler jeg meg litt bedre. Noen poster slike innlegg på Facebook hele tiden. Unntaket er at de poster at de er friske. Det er jo de innleggene man bør like spør du meg. «Åååå, jeg er så frisk! Ikke spyr eller driter jeg. Ikke skyt meg nå!». LIKE! Nå må ikke alle som er syke føle at jeg tramper dem på tærne her. Å ligge med influensa i ei uke da trenger man virkelig sympati så for gudsskyld legge ut hvor fælt dere har det da. Egentlig så burde de som har syke folk i hus skrive innlegg på Facebook. «Åååå, diare utover hele nattdressen til gutungen, på senga også! Jeg spyr. Skyt meg nå!» eller «Åååå, jeg er så dritlei den jævla syting. Mannesjuka. Skyt meg nå!». LIKE! Kanskje det finnes en app i Facebook som vaksinerer sykdomsinnlegg. Om den ikke kurerer stakkaren som skrev innlegget så kunne den bytta ut ord i innlegget med litt positivitet. «Åååå, jeg dauer! Spyr og driter om hverandre. Skyt meg nå!» kunne blitt «YES! Bare litt skvelling og bommelom. Send meg gode tanker nå!». ÜBERLIKE!

Glidemiddel

Når jeg var liten så hadde vi to typer skismurning. Det var blått og rødt, og veldig ofte ble det rødt fordi den var så klissete og god og laget sånne lange rare superklissete tråder når man løftet smurningen vekk fra treskia, og den laget til og med lyd under den omhyggelige smørreprosessen som dekket hele skia. Og da mener jeg hele skia fra opp på tuppen og helt bak til enden. Man kunne jo som barn aldri ha nok smurning og det var viktig å male hele skia rød. Resultatet ble jo 32 cm med klabb da, men man slapp i det minste å mestre fiskebein og staver som kunne være litt styr for en liten tass.

Noen ganger når vi gutta skulle ha litt skikkelig fart på rattakebretta, dere husker de røde med sorte meier, da måtte vi til med noe skikkelige saker, det holdt ikke med smurninga da nei. Operasjon «Lightspeed» begynte vanligvis med at vi under dekninga av å skulle ha et glass rød saft, den som kom i en 4 liter plastdunk fra Brænne som de fleste ble dritlei av, rota gjennom ei og annen kjøkkenskuffe på jakt etter det «good stuff» og prøve å få skiten ned i lomma på parkdressen før ho mor fikk med seg hva som foregikk. Man kunne først slippe pusten etter at utgangsdøra slo igjen bak en og man satte til skogs. De røde Ferrariene ble snudd på ryggen og fram kom mirakelstaven som om det var Dumbledore’s Elder Wand. Det ble gnikket og gnukket på alt som skulle berøre snøen. Tanken på at ho mor ville bli ganske så forbanna når enda et kubbelys var forsvunnet det var ikke viktig da. Om stearin på meiene hadde noe effekt er jeg veldig usikker på, men jeg husker det gikk jævlig fort – racerbilfort, og det var ingen klabbing så stearinen gjorde i alle fall ikke vondt verre, og det var uavhengig av føret.

Når vi nå sitter her og ser på ski-VM og Therese som vanligvis setter av gårde som en liten smurfe-gaselle i rød, hvit og blått, og det regelrett brenner i sporet bak henne, havner på en plass med doble siffer så er det jo naturlig å tenke, i alle fall i følge landets aviser, at vi har en «smørrefadese» på landslaget igjen. Nå tror jeg ikke smørreguruene har mala skia til Marit og Therese røde, men jeg synes de skal kikke litt nærmere på stearin for det går nemlig racerbilfort.

Ich erlitt eine vernichtende Niederlage

Mandag 23.02.2015 skjedde det jeg har fryktet i en måned. Det ble et ufrivillig hull i bloggen. En dag uten et innlegg. Jeg var mentalt og fysisk helt tom. Det var som om jeg hadde gått over Grønland uten Cecilie Skog men med ruggen Truls i pulken. Det satt utrolig langt inne å måtte innrømme det, men jeg var blitt tom for ord. Det var som om jeg var dehydrert på kreativitet, og måtte lete mellom alle sandkornene i Sahara etter en ørliten duggfrisk dråpe «god ide». Forfattere som Tolstoy og Tolkien har sikkert slitt de også, men at det skulle skje meg hadde jeg aldri trodd og fallhøyden var derfor så uendelig stor. Nedbrutt som menneske, nedbrutt som blogger krøp jeg på blodige knær sakte nedover gangen over det ene tornekrattet etter det andre av dørstokker på vei mot senga – til Lit de parade. Med en siste kraftanstrengelse klatret jeg opp inn under dyna. Slik ble jeg liggende i fosterstilling i flere timer. Kroppen var utslitt. Jeg kaldsvettet og skalv av skuffelse. Jeg kunne kjenne hvordan frustrasjonen og det enorme nederlaget gjæret dypt inne i meg som en Pompeii’tøs vulkan av smerte og sorg. Det hele kulminerte plutselig i et fryktelig hyl: «NEEEEIIIIII!!!!!» før jeg brast ut i krampegråt. Tårene rant som De syv søstrene ned over kinnene. Putetrekket ble mer og mer som Dødehavet. Salt, vått og helt uten liv. Jeg var utrøselige og mine nærmeste samlet seg rundt sengen og presten ble tilkalt. Der jeg lå som en knust mann, en knust blogger og kom plutselig på at jeg kunne skrive dette innlegget til i dag og da var det greit. Tørken var over.

This entry was posted on 24. februar 2015, in Blogg and tagged .

Virtuelle penger

Ukepenger er vel noe som de fleste en eller annen gang har fått. Når jeg var liten så fikk vi kontanter og gikk man i butikken med den store flotte blå tieren sin og noe kosta mer så gikk man slukøra hjem en erfaring rikere. I dag bruker man «virtuelle» penger (jeg snakker ikke om bitcon el.) når man bruker bankkort. Mine gutter og spesielt eldstemann er litt forvirra når det kommer til akkurat dette, og har flere ganger sagt at når han blir stor så skal han få seg kort og kjøpe det han vil. Han ser nok for seg at plastkortet er en slags Sareptas krukke. Nå henger jeg meg ikke opp i at han skal kjøpe det han vil for det må han gjerne gjøre. Det som plager meg er at han ikke helt har kobla sammenhengen mellom arbeid, virkelige penger og de såkalte virtuelle pengene som egentlig bare er transaksjoner mellom banker.

Noen tenker sikkert nå at jammen kan han ikke bare få kontanter så lærer han det samme som meg. Jo det kan man si, men der er noen praktiske ting også. Det hender at han ønsker å kjøpe et nytt spill til paden eller noe lego på nett og da skjer betalingen ved hjelp av kort, mitt kort, og da får han ikke noe føling med at ting koster penger siden jeg da ikke betaler ut kontanter, tar de tilbake for så å betale med mitt kort. Når jeg sier han ikke har nok penger så oppfatter han meg som vanskelig siden han ikke forholder seg til noe konkret, de aktuelle pengene vi diskuterer er jo «virutelle» på mitt betalingskort. Jeg kom derfor opp med det jeg håper kan være en løsning og et hjelpemiddel for opplæring av guten.

Jeg har laget nettbank i heimen. Ungene kan nå nettbanken i nettleseren på pc/paden sin. De kan der logge inn og se saldoen sin i respektiv grønn eller rød farge, trenger vel ikke forklare hva de fargene betyr. Nettsiden lister også ut hvilke transaksjoner en har foretatt og hva ting og tang kostet. Når han tjener penger i heimen så settes de inn i nettbanken. Jeg er litt motstander av ukepenger siden han da er fastlønna uavhengig av arbeidsmengden. Jeg betaler heller nå umiddelbart ut til nettbanken når et stykke arbeid er godkjent. Jeg har nå ikledd meg rollen som både arbeidsgiver og banksjef som kan gi guten kreditt ved spesielle anledinger. Det blir nå spennende å se om han lærer noe av eksperimentet som jeg har kalt: «uten cash ingen stæsj».

Jubileum

I dag fyller Rosabloggen en måned. Det som begynte som spøk og var ment å vare maks en uke har nå levd i beste velgående i en måned. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro om hele saken. «Blogger» klinger fortsatt ikke helt godt for å være ærlig. Jeg kan iallefall si til de som vurderer å lage en blogg – det er jævlig mye arbeid. Jeg har på en måned publisert 44 innlegg på til sammen ca. 16.000 ord.

Konsekvensen av Rosabloggen er at jeg ikke har det samme behovet for å slenge ting ut på facebook til alles irritasjon slik som før. Det er en vesensforskjell mellom en blogg og facebook på den måten at leseren må oppsøke bloggen og ikke som på facebook hvor leseren blir påtvunget informasjon. En del har bedt meg om å «si fra» på facebook når jeg har posta et innlegg på Rosabloggen. Jeg tenker da at vedkommende egentlig ikke er leser av Rosabloggen når man må minnes på at den eksisterer. Jeg har til nå ikke markedsført bloggen spesielt på facebook, selv om det kunne ført til flere lesere. De gangene bloggen har havnet på facebook så er det for noen har likt den og delt den, og det er jo selvsagt veldig hyggelig det.

Jeg vet til dags dato ikke hvor mange som har lest det jeg har skrevet. Det er ofte det spørsmålet folk stiller meg – hvor mange har vært innom. Folk er opptatt av om noe er populært eller ikke. Jeg har tenkt en del på akkurat dette, og jeg har slått meg til ro med at jeg faktisk ikke har tenkt å sjekke det. Om det er en eller hundre lesere så spiller det ingen rolle. Ikke tro at jeg ikke noen ganger lurer på hvor mange som har lest et innlegg. Spesielt hvis jeg er godt fornøyd med innlegget, og har brukt mye tid på det. Det er en litt pussig følelse at noen bruker tid på det jeg skriver. Det er tross alt minutter de ikke får igjen. Det er egentlig en ære å bli lest.

Jeg har ikke åpnet for kommentarer på bloggen. I begynnelsen var det for jeg rett og slett var usikker på hva som var beste praksis når det kom til kommentarer. Etter hvert så føler jeg at det egentlig er en liten befrielse å ha en monolog. Det å si noe uten at noen kan svare. Der er flere som har spurt meg om når jeg skal aktivere kommentarfeltene. Når folk blir engasjert så er de vant til å kunne ytre sine meninger – det er jo hele konseptet til facebook. Det er nok derfor de manglende feltene etterlyses om det så er til ros eller pisk på pung.

Kommentarer er jo fint til en ting da, og det er å kunne gi feedback på noe som du er fornøyd eller misfornøyd med. Kanskje det er bare jeg som liker innlegget og alle andre hater det. Jeg går nå glipp av all denne feedbacken. Spørsmålet er om det hadde påvirket skrivinga mi hvis alt jeg skrev ble kommentert. Ville jeg blitt opptatt av å bli likt, altså en skikkelig «like-hore», og innleggene på en måte ble preget av det. Nå vet jeg ingenting og påvirkes vel derfor ikke. Om dette er en bra ting eller om det har ført til at jeg har stagnert vet jeg ikke. Jeg oppfordrer de som har noe å si om noe jeg har skrevet å slenge det ut på facebook der slikt hører hjemme.

Jeg bestemte meg tidlig for å ikke skrive om religion og politikk og krig og fred og sånn. Jeg tenker at det er ikke alltid det folk ønsker å lese om. Det blir nok slikt andre steder. Kanskje det er derfor jeg har ti lesere (I wish) – de som er litt lei og ønsker seg noe enkelt og lett å lese som tidvis kan være litt morsomt. Hvem er det egentlig som leser meg? Hvilket «markedssegment» er bloggen rettet mot. For å være ærlig så har jeg ikke tenkt så mye på det, men skal jeg tippe noe så er det 32’ish og opp.

Å skrive innlegg dag ut og dag inn er faktisk ganske vanskelig. Man går fort tom for noe å skrive om, og jeg ønsker virkelig ikke å gjenta meg. Jeg bruker mye tid på at språket skal flyte, at jeg ikke har for mange vaneord, at språket varieres. Jeg har skrevet innlegg som har hatt 84 revisjoner. Det betyr at jeg har gjort 84 endringer i teksten og lagret den om og om igjen. Innleggene har ofte veldig lange setninger med mange komma. Det har ingenting med rettskriving å gjøre. Det er slik jeg ofte snakker og ikke minst tenker. Jeg plages av at hodet er kjappere enn kjeften som igjen resulterer i at det som kommer ut bare blir tull. Jeg er blitt litt «selvkritisk» og det er alltid en tanke i bakhodet om at neste innlegg ikke kan være dårligere enn det forrige. Noen ganger så blir det dessverre dårligere. Et par ganger har folket kommet til meg med en god ide og ønsker at jeg skriver et innlegg. Det er jo alltids litt spennende og heldigvis har det gått bra begge gangene.

Spørsmålet nå er hva gjør jeg videre. Skal jeg si meg ferdig med Rosabloggen, eller skal jeg fortsette å skrive til kanskje en leser der ute. Kaster jeg bort tilmålt tid i livet mitt som jeg kunne brukt på noe annet? Gir egentlig Rosabloggen meg noe? Noe som gjør all skriving verdt det. Dette er jo tross alt ingen jobb som jeg får betalt for. I det en blogg blir kommersiell og antall lesere er direkte knyttet mot inntekten da tror jeg noe av sjarmen forsvinner. Ikke misforstå meg – jeg prostituerer meg glatt for hundretusen hvis Felleskjøpet kommer med en kjeledress og en caps. Er det antall lesere som er viktig? Handler det om å gi noe til andre? Handler det om mitt gigantiske ego og behovet for å bli hørt? Kan tidsbruken rettferdiggjøres? Handler det om å skape noe? For å si det rett ut så har jeg ingen god gjennomtenkt grunn til å ha denne bloggen og den er tidvis under kraftig vurdering. Hipp hurra for Rosabloggen!

This entry was posted on 21. februar 2015, in Blogg and tagged .

Tannhäuser

Dette innlegget har ingenting med Richard Wagners opera å gjøre, men det var det far min kalte meg når jeg gikk rundt med store mellomrom mellom tenna som liten. Nei, dette innlegget handler om tannfeen. Her i huset når en av gutta mister en tann så puttes den i et eggeglass med litt vann og settes ved senga. Når man våkner dagen etter så har tannfeen på magiskvis vært der i løpet av natta og byttet tann mot valuta. Når jeg var liten så var vekslingskursen for tenner: 1 tann mot 5 kroner. Personlig så synes jeg at tennene var verdt minst 10 kroner, men jeg var enig i at det ville vært dumt om tannfeen hadde bretta en blå tier i vannglasset. At man kunne putte to femmere i glasset falt meg ikke inn den gangen. I dag er vekslingskursen: 1 tann mot 20 kroner, og når bestemor eller morfar er på besøk så er det sjanse for at man får etterbetalt en liten ekstra bonus, spesielt når det er en jeksel og da blir det fort 20 kroner til.

Jeg gikk på en smell sist gang tannfeen skulle vært på besøk, og det endte med at tannfeen ikke hadde vært og henta tanna i løpet av natta. Guten kom selvsagt løpende med eggeglasset om morgenen og viste fortvila at tanna fortsatt var der. Helsikkes altså – gode råd var dyre. «Stod eggeglasset på den vanlige plassen?». «Nei, det stod borte på hylla.». «Ååååå, der har vi det. Tannfeen har ikke funnet tanna. Sett den på den vanlige plassen så skal du se at det ordner seg.». Guten var fornøyd med forklaringen og bar det vesle eggeglasset tilbake på den rette plassen. Når jeg var ferdig på jobb så var det bare å fyke forbi skolen, rett hjem og bytte tann mot cash for så å kjøre tilbake til skolen for å hente guten. Det var selvsagt stor stas når han oppdaget at tannfeen hadde vært på besøk når han var på skolen.

Eldstemann mistet i går en jeksel som har vært litt løs en god stund. Det var den første jekslen så det var litt ekstra stas, og det var da naturlig å spørre han far om en jeksel var mer verdt siden den tross alt var mye større enn andre tenner. Jeg svarte diplomatisk at jeg ikke visste hva en jeksel var verdt, og han bare måtte vente å se. Tannfeen har til informasjon samme vekslingskurs for alle type tenner. Siden frua jobbet seint så hadde gutta lagt seg når hun kom hjem. Eldstemann hadde selvsagt ikke sovna for han måtte jo fortelle ho mor om dagens høydepunkt. «Mamma mamma, kom å se tanna før den forsvinner!». Det er merkelig at man ikke klarer å lure guten med julenissen, men tannfeen han finnes! Tannfeen samler forresten alle tennene i en liten eske i skapet på badet, men det er en hemmelighet.

This entry was posted on 20. februar 2015, in Blogg and tagged , .

Åndenød

Jeg anser meg selv som en meget rasjonell mann. Jeg skal nå fortelle om noen hendelser som har skjedd i heimen siste fire åra. Rett før minstemann ble født kjøpte vi en eldre vugge på finn.no. Vugga var rød og slitt og var ikke så veldig fin. Ikke mange dagene etter at vugga kom i hus så begynte jeg tidvis å høre en barnestemme som ropte «mamma mamma» ute i gangen. Jeg kunne stå på peisestua og i trapperommet 3-4 meter bak meg så hørte jeg klart og tydelig at noen ropte på mammaen sin. Vi bor i en ny energibolig som er isolert godt nok til at jeg klarer å skille lyder som kommer utenfra med «innestemmer». Stemmen var så klar og tydelig at jeg spurte min bedre halvdel hva eldstemann lurte på når jeg kom opp på stua. Hun hadde ikke hørt noe og gutungen hadde vært oppe hele tiden. Okey, sikkert bare noen overivrige pappa-antenner tenkte jeg og slo meg til ro meg det. I en periode over flere uker så hører jeg den samme stemma rope «mamma mamma» ute i gangen ved trappa, og nå bekrefter også andre å høre den samme stemma.

Jeg bruker mye tid på å pusse opp den gamle vugga. Pusser den godt og sprayer den med hvit lakk for en ekstra fin og blank finnish. Den ble rett og slett kjempeflott. Den dagen jeg skulle montere vugga hører jeg «mamma mamma» noen meter bak meg igjen, og da klarte jeg ikke å dy meg lenger og sa høyt og klart: «hør på meg lille venn. Nå er vugga blitt kjempeflott. Nå må vi få fred her i huset». Det hele gir jo ikke mening i det hele tatt, men det sier litt om hvor realistisk jeg oppfatter situasjonen og at noe måtte gjøres. Den mest rasjonelle forklaringen jeg har på stemmen er relatert til hvordan husene på feltet er bygget. Vi bor i en av to eneboliger i rekke som henger sammen med en garasje mellom seg. Støy fra det ene huset kan forplante seg via bjelkene i garasja, og det har hendt at vi har hørt at noen hopper hardt i gulvet eller løper i trappa i nabohuset, men lyden er fortsatt litt dempet og fjern. Etter mitt lille utbrudd av sinnsyk karakter så har vi ikke lenger hørt noen barnestemme rope på mammaen sin som vi ikke kan forklare da selvsagt.

En natt bråvåknet dama og jeg av et brak som om en stabel med CDer og plastcover falt i gulvet rett ved senga inne på soverommet vårt. Vi ble begge sittende i senga lys våkne. Det var helt mørkt så vi så ingenting, men vi ble enig om at det var en stabel med DVD-filmer som hadde falt i gulvet og la oss til å sove igjen. Når vi våkner om morgenen og jeg reiser meg for å rydde filmene så var de til min stor overraskelse fortsatt fint stablet på bordet. Jeg spør selvsagt om frua har rydda de opp og det hadde hun selvsagt ikke gjort for da hadde jo dette ikke vært noen «spesiell hendelse» for å kalle det det. Jeg har ingen god forklaring på det som skjedde, men der er jo en mulig forklaring da, og det er at jeg bor sammen med en sinnssyk kvinne som har stablet filmene om natta kun for å rote med hodet mitt, men ned den veien har jeg tørt å gå enda. Kanskje jeg har ryddet de opp i søvne? Særlig.

En sommerdag jeg stod ute og malte rekkverket på terrassen var frua og gikk seg en tur. Fra veien ett par hundre meter unna så kan man se rett bort på terrassen der jeg stod og jobbet. Når hun kom hjem så spurte hun om hva naboen lurte på. «Naboen?» spurte jeg undrende. Det viser seg at hun hadde sett en mann stå ved siden av meg borte på terrassen og lurte på om det var naboen. Problemet er jo at jeg ikke har hatt besøk av noen. Hadde jeg visst at der var noen så skulle de jaggu fått seg en pensel for å male gjerde suger stort. Den rasjonelle forklaringen her er at hun var i «ammetåka» og da kan jo hodet noen ganger rotes litt til, ellers så har jeg ingen god forklaring bortsett fra tidligere nevnte tese.

Når en sitter oppe på stua og ser på TV så har man glassdøra til trapperommet i sidesynet. Jeg har flere ganger sett en svart bevegelse ved døra, men jeg har aldri sagt det til noen. Akkurat nok «bevegelse» til at du snur deg og kikker på døra noen sekunder. Her en kveld sier dama at hun flere ganger har sett en mørk skygge borte ved den samme døra. Disse hendelsene er så fluffy at jeg ikke vet hva jeg skal tro. Kan det være at døra flytter litt på seg pga trekk og at man oppfatter reflekser fra glasset i døra. Ikke vet jeg, men magefølelsen sier at noe ikke helt stemmer med den mørke skyggen, lys og refleksjoner.

Den siste hendelsen som bare skjedde for noen dager siden er litt mer guffen. Eldstemann sa helt ut av det blå: «det står en mann borte ved trappa og kikker på meg». «WHAT?». «Det står en svart mann uten ansikt og kikker på meg borte ved trappa når jeg ligger i senga og skal sove». «Du sover ikke da?». «Nei, jeg gjemmer hodet under dyna og når jeg kikker fram igjen så står han der og kikker på meg enda». «Du mener en av jakkene som henger borte ved trappa?». «Nei, han holder hånda på trappa, så snur han seg og går under den». Dette kommer fra en 9-årig som er helt overbevist om hva han har sett. Den rasjonelle forklaringen her er at guten har vært i en drømmetilstand eller har hatt en overivrig fantasi i mørket etter å ha sett Slender Man på Youtube. Guten sier han har sett «mannen» flere ganger, men man kan jo drømme det samme flere ganger da, eller tro at man har drømt det før. Opplevelsen var så spesiell at vi voksene ble stående å se på hverandre en stund uten å si noe. Det hele var rett og slett litt guffent om det var en drøm eller ei.

Når man får høre om «evner» eller hva man skal kalle det på begge sider av slekta siden man er bitte liten så blir man sikkert litt preget av det og det skal ikke mye til før en står der i bekmørket og sverger på at ting rett bak en IKKE er helt okey, og man har ståpels på hele kroppen, og all logikk stuper ut vinduet – iallefall i de to sekunda før man får samlet seg. Nei, takke seg til en god gammaldags morder, da har man i det minste noe konkret å gå løs på hvis ikke «Slender Man» ved trappa tar han først. Sånn går no dagane og nettene.

This entry was posted on 19. februar 2015, in Blogg and tagged .