Archive | mars 2015

Blodige egg – del 1

Det var en mørk og stormfull natt. Regnet pisket mot vinduene der gamle fru Iversen lå og sov i sin herskapelige seng. Vinden dyttet det gamle huset fram og tilbake så det knaket i veggene. Fru Iversen ligger og vrir på seg. Umulig å få sove i slikt bråk. Hun hører plutselig at døren inn til soverommet åpner seg. Hun snur seg mot døra, men det er mørkt i gangen og ingenting å se. Hun setter seg forsiktig opp, plukker opp en fyrstikkeske og tenner den gamle lampen. Med lampen i hånden går hun mot døra. Hun tar en kjapp titt ut i gangen før hun lukker døra bak seg, vender tilbake til senga. Hun slukker lampen før hun legger seg ned igjen mens hun kikker mot døra. «For et leven det er ute» mumler hun for seg selv og snur seg rundt i senga. Det er bekmørkt i rommet. Plutselig blinker et kraftig lyn og hele rommet lyses opp. Hun kikker rett inn i øynene på en mørk skikkelse som ligger i senga ved siden av henne. Hun setter i et hyl i det skikkelsen hiver seg over henne, og det siste hun ser en det store knivbladet som rettes mot henne før alt bare blir mørkt.

«Ring ring» og telefonen varsler at noe vondt har skjedd igjen. «Beklager å vekke det deg, men det har skjedd et mord hos gamle enke fru Iversen. Kan du komme med en gang?». «Gi meg 20 min så kan dere plukke meg opp.» «Hei, våkn opp og få på deg fillene tispe, pengene ligger på kjøkkenbordet!». «Vi snakkes senere og lykke til med mordet da.». «Kom deg ut nå før jeg må rise deg igjen!». Hvor er den helvetes Whiskyen. Gurgle gurgle aaah. Det lukter mus av hele meg. Får ta den dusjen senere, kommer uansett til å stinke død om litt alikevel.

Regnet pøser ned og det blåser godt i alle trekronene når vi kjører opp den lange alléen. Vi stopper utenfor det gamle erverdige huset hvor vi blir møtt av en betjent på stedet. Det drypper fra jakken min og ned på marmorgulvet når vi ble stående i foajéen. Drypp drypp drypp. Det stinker våt mus av meg lang vei. Jeg snur meg mot betjenten. «Vis meg åstedet». Vi går opp den lange trappen og ned en enda lengre gang. Utenfor rommet står det en likbleik betjenet og svelger tungt. Det er nok bare å stålsette seg. Åstedsgranskerne er allerede i full gang med å samle spor. Der på senga ligger gamle fru Iversen som ei slakta høne, for hun var virkelig ei gammal høne. Det er blod opp over veggene og i taket over senga. Innvollene tyter ut av alle knivhullene. Det stinker død i rommet. Våt mus og død. Det blir konkludert med at hun har vært død et par timer. Klokka er nå 3 på natta.

«Hvem fant henne?» sier jeg til den likbleike betjenten på gangen. «Hovmesteren…». «Det er alltid hovmesteren. Hvor finner jeg han?». «Han venter i salongen». Hovmesteren var en eldre kar av gode gamle sorten. Rak i ryggen og veldig korrekt. Jeg går bort til han og presenterer meg. «Kriminaletterforsker Mikke Mus. Vi må ha oss en prat.».

This entry was posted on 31. mars 2015, in Blogg and tagged , .

Eggende greier

PaskeeggJeg har observert at det er svært så populært og gi vekk påskeegg på Facebook. Påskeeggene er faktisk tidvis rett og slett ikke snaue. Noen gir faktisk bort egg med dildo og greier. Rosabloggen kan selvsagt ikke være noe dårligere, og gir herved vekk påskeegget som dere ser her i innlegget til alle som måtte ønske det. Det er bare å høyreklikke på bildet og lagre det. God helg og kos dere med det virtuelle påskeegget!

This entry was posted on 27. mars 2015, in Blogg and tagged .

«Fåkks»

FoxEtter en lenger bloggpause så tenkte jeg at jeg skulle skrive en litt morsom snutt fra helga som var. Det var fint vær så vi satt ut på en av benkene på lekeplassen, og ungene styra på. Den snertene og yppige naboen (denne var til deg Elin) kom inn på Fox-karameller av en eller annen grunn jeg ikke husker, men det spiller for så vidt ingen rolle. Eldstemann på 8 snart 9 satt på benken og hørte på samtalen. Fox-karameller er jo slikt som min generasjon er oppvokst med, og det var derfor naturlig å spørre 8-åringen snart 9 om han visste hva det var. Han tenkte seg om i 1 sekund og kom med følgende gullkorn: «er det sånn som med fingeren, men bare uten s på slutten?». Det tok han treige far to sekunder før jeg kobla at guten satt med knytta hånd og langefingeren godt erigert og refererte til fåkke-fingeren (newnorsk). Helt korrekt uten s på slutten. Sånn går no dagane.

This entry was posted on 24. mars 2015, in Blogg and tagged .

Man flu

Man fluSiden jeg ikke er underlagt Facebook-kutymer på Rosabloggen og stortsett kan skrive akkurat det jeg måtte ønske, ja jeg kan til og med banne faen steike hvis jeg føler for det, så skal jeg ta opp et tema som for veldig mange menn er litt sårt. Jeg har rota meg til og fått man flu.

Som de fleste menn, som har kvinner i hus, vet så får kvinner og barn influensa mens han far i huset får man flu. Vanlig sykdomsprosedyre her i huset er at ungene får det først, så frua og til slutt meg. Jeg derimot får en variant som ikke i nærheten er så alvorlig som det de andre i familien har/hatt. Her i huset er det veldig viktig å sjekke om jeg faktisk har det samme som de andre så det blir gjennomført et avhør av fruen. Dette er en ren formalitet siden jeg aldri kan vinne fram med min sak. Fruer er jo leger, psykologer, bioingeniører og healere alt ettersom. Her i huset får man ingen sympati når man er syk. Det er ikke lov å være syk.

Det de fleste kvinner og for den del menn ikke vet så har man flu med genetikk å gjøre. Vi snakker om kromosomer og kombinasjonen av Xer og Yer. Kvinner har to X-kromosomer og menn har et X- og et Y-kromosom. Der er en sammenheng mellom immunforsvaret og X-kromosomer, fordi X-kromosomet inneholder flere gener som regulerer immunforsvarets styrke. Y-kromosomet, på sin side, bestemmer nesten utelukkende at et barn skal bli en gutt. Når et gen knyttet til X-kromosomet blir ødelagt, har kvinner alltids en «backup» – et ekstra X-kromosom i bakhånd. Menn har ikke denne kopien pga deres Y-kromosom. Ergo immunforsvaret kan for menn være svakere enn hos kvinner.

Professor Anne Spurkland forsker på gener og immunforsvar ved Universitetet i Oslo skriver følgende:

For menn med et mer ineffektivt immunforsvar, kan infeksjonen bli langt tøffere, fordi den får lov til å passere lengre inn i kroppens forsvarsrekker. Den får passere førstelinjeforsvaret, annenlinjen, og går kanskje helt til tredjelinjen før kroppen klarer å mobilisere – og da blir slaget også mer «blodig», du ligger slått ut på sengen med feber og det hele.

Nå er det ikke bare en fordel å ha to X-kromosomer. Kvinner blir nemlig langt hardere rammet av såkalte autoimmune sykdommer – sykdommer der immunforsvaret går til angrep på seg selv.

Dag Erik Undlien, professor i medisinsk genetikk ved Universitetet i Oslo skriver:

Autoimmune sykdommer som for eksempel revmatiske sykdommer og lavt stoffskifte rammer kvinner hyppigere enn menn.

Nok om det og kvinners svakheter hvis man kan kalle revmatisme og lavt stoffskifte noen svakhet. Konklusjonen av det hele er at menn blir sykere enn kvinner og nettopp fordi de er menn. Så neste gang husbonden blir dårlig ikke vær sur og grinete, men ta vare på han for han er tross alt mye sykere enn du er/har vært. God helg!

This entry was posted on 13. mars 2015, in Blogg and tagged .

Husmor graffiti

GrafittiJeg må bare si meg mektig imponert over den nye graffitien vi har fått i bygda vår. Nå må ingen tro at jeg skryter av at vi har fått graffiti som om det er første gang en eller anna lavpanna liten luring har spraya ned busskuret, nei her har noen brukt sykt mye tid på forberedelser og gjennomføring. Noen har spraya ned hele broa i Mauseidvågen med strikkegarn. Jeg har sett dette gjort i Ålesund før, men det her toppa hele driten! Jeg har lånt noen bilder fra Facebook gruppa «Mauseidvåg i mine draumar». Man finner flere flotte bilder der. Forresten så kan dere trykke på bildene i dette innlegget for større versjoner av bildene.

GrafittiJeg har selv aldri brydde meg spesielt om strikking. Jeg har vel ikke strikka noe siden jeg gikk på ungdomskolen i sin tid og laget grytekluter. Strikking var vel noe ho mormor drev med. Raggsokker til jul var en tradisjon når hun levde. Tjukke gode raggsokker som faktisk ikke ble utslitt før til neste jul. Nei, strikking det blir det lite av i denne familien. Min bedre halvdel har strikkefobi selv, eller var det utålmodighet. Uansett så benytter jeg sjansen til å fortelle en strikkehistorie fra den tid hun gikk på skolen. Oppgaven var å strikke en katt. Greit nok det, men når man ikke har tålmodighet så deler man oppskriften på to. Mao man halverer antall masker, men strekker og stapper katta med fyll så innmaten tyter ut gjennom hulla i maskene. Den ble regelrett praktfull’ish, og det går fortsatt gjetord om den berømte katta i enkelte kretser i Mauseidvågen.

 

Ta rotta på han

RotteNår jeg var liten så bodde vi noen år i en leilighet som hadde hage i tredje etasje. Huset lå inn til et lite «fjell» hvor det var skutt ut og laget til med ulike nivåer. Det var rett og slett vår egen oase med gras, busker og blomster midt i byen. Det var ikke noen liten hageflekk heller, grøntarealet var større enn grunnflata på hele bygården. Huset lå et steinkast fra Brosundet så jeg kunne regelrett kaste småstein fra oasen og ut på sjøen. Når man bor så nært sjøen og kaier så kan det medføre at man får gjester i tide og utide. Siden vi bodde i tredje etasje og hadde plass ute til det så hadde vi søppelkassen stående der, og når det var tid for det så knyttet vi sekken og bar den ned utenfor huset slik at den ble hentet.

Det var en kveld og tid for å plukke inn sekken. Den ble løftet ut av søppelkassen og bært inn i hallen. Far skulle hente noe hyssig og satt derfor ned sekken i døråpning ut i yttergangen til det store trapperommet. I det han snur ryggen til sekken så setter ho mor i et hyl. En SVÆR rottejævel hopper ut av sekken og forsvinner sporløst i kaoset som oppstår. Når man har en jerv springende løs inne i leiligheta så har man ikke akkurat lyst å legge seg før man er sikker på hvor beiset har gjort av seg. Så da var det bare og begynne å lete da. Selvfølgelig stod døra til soverommet mitt åpen ett par meter fra sekken så da måtte det selvsagt endevendes. Alt må snues og sjekkes, og det kan jo være et helvete på et gutterom som var langt fra spesielt ryddig. Hele tiden måtte man ha kontroll på at ikke beistet flyttet seg når vi rota og leita rundt. To timer med resultatløs leting og frustrasjonen var til å ta og føle på. Vi vet at svinet ikke løp videre inn i leiligheta så den var en plass i hallen eller på rommet mitt.

Vi stod regelrett og klødde oss i hodet og vurderte å endevende rommet enda en gang. Ho mor stod i gangen og holdt vakt. Som alle damer stod hun slik og fjernkommanderte og fjernstyrte oss XY-komosoma. Hun slo ihjel noe tid med å flytte og løfte på de samme skoa og støvlettene for n’te gang. Det var nok hennes måte å bidra på inn mellom all gnellinga. Nå må dere ikke tro at hun er noe spesielt pysete. Sko og støvletter ble løftet opp og kakket hardt mot hverandre og mot rekkverket ute i yttergangen flere ganger. Sånn tikker og går klokka og vi skjønner bare ikke hvor Gamle-Erik er blitt av.

Vi var mildt sagt frustrerte og det var leggetid for lengst. Det resulterte i at ho mor kastet fra seg ett par støvletter i stedenfor å sette dem fint på plass. Plutselig satt hun i enda et skrik-hyl slik bare kvinner får til. Vi kommer løpende til akkurat i tide til å se at jerven kryper ut av støvletten på gulvet som hun nettopp hadde kastet fra seg. Beistet får panikk når vi kommer til og er regelrett innestengt mellom ho hylende mor og oss gutta. Rotta snur seg mot veggen. Den hopper ikke, men springer opp over den malte flata i beste Matrix stil. Jeg trodde ikke de dyra klarte slikt jeg. Den vender snuten mot ho mor og de ser vel hverandre nå rett i øya. Når det går opp for ho mor hva som er i ferd med å skje så setter hun i det som kan best beskrives som en rautende elgokse godt blanda med et løvebrøl. Rotta kommer på bedre tanker og hopper de to meterne ned på gulvet og vender seg mot oss gutta. Instinktivt så ladder vi straffefoten.

Jeg tipper at svinet skjønte tegninga, for nå gjør den plutselig noe som vi aldri hadde forestilt oss. Den snur seg mot dør og løper ut i yttergangen. Nå løper den ikke ned trappa slik man kanskje skulle tro. Nei, den tar fart og springer gjennom rekkverket rett ut i lufta og 9,82 m/s2 vises i praksis. Den faller 3 etasjer rett ned på et gammelt bord som står i gangen. Det var et skikkelig Wile E. Coyote smell og det slamrer i murveggene. Vi gutta må jo selvsagt bare springe ned for å sjekke blodspruten og innvollene, men til vår store skuffelse så var der ingenting å se bortsett fra droget som lå livløst midt på bordet. Nå har vi begge gutta sett nok filmer opp gjennom åra til å skjønne at udyr plutselig våkner opp når man minst ønsker det – det er en filmregel det. Jeg tar derfor det første og beste jeg ser som tilfeldigvis er en spade til snømåking og gir dyret et par skikkelig solide smekk med spada just in case. Fortsatt var vi litt skuffa over at det ikke ble noen blodsprut selv nå når den var pannekake, men droget ble spadd opp i en Rema-pose med en stykk tung teglstein, knyttet igjen og kastet på sjøen. Udyret sank i sin sorte mørke grav for alltid. Spørsmålet man sitter igjen med etter at noe slik skjer er: «hvorfor tok rotta selvmord?». Forklaringen kan jo være hjerneskade etter å ha blitt banket gjentatte ganger i rekkverket, men mer trolig så var det rautinga til ho mor som tok livslysten fra den. RIP Rattus Norvegicus.

Gamle dager – del 2

JawsSiden jeg fortsatt føler meg en smule nostalgisk etter forrige innlegg så tenkte jeg at jeg like godt kan fortsette der jeg slapp. Nå skal ikke jeg lyve på meg at jeg spilte mye fotball når jeg var liten, men det skjedde, og da skjedde det av og til på mindre egnede plasser som feks ei kai. Ja, vi lekte på kaia når jeg var liten, og selvsagt uten redningsvest. Når man spiller ball på kaia så må jo ballen før eller siden havne på havet, det er en naturlov det. Hva gjør man da, jo man klatrer ned de svære trailerdekka som var festa til kaia. Dette er ei kai hvor QE2 la til så det sier litt om størrelsen og ikke minst hvor dypt kaia stikker. Når man står der på det nederste dekket og skosålene akkurat berører den blanke flata i sommerværet. Når man lener seg fram og stikker hånden ned i vannet etter ballen, og det kullsvarte dypet er en halvmeter fra ansiktet, det er da man angrer på at man to dager før har sneket seg til og se Haisommer sammens med en kompis uten at noen voksne visste det. Nå tenker dere kanskje at Haisommer er jo ikke så gale, men da må man huske på at dette var i en tid hvor Pompel og Pilt var gale nok. Takk til NRK for traumene forresten. Hodet begynner faktisk å rote litt med en når man står slik som en aperitiff. Mumlende for meg selv et sitat fra Frank Herberts Dune: «fear is the mind-killer» om og om igjen mens jeg klatret opp de svære bildekka med ryggen mot det svarte havet og bare ventet på en rand av hvite barberdolker skulle bryte vannskorpa rett der bak meg. Fear is the mind-killer. Fear is the mind-killer. Fear is the mind-killer. Egentlig så var det litt greit at vi synes hai var mer kult enn «gresskar» og «egg» når vi bladde gjennom bunken med VHS-filmer og Halloween og Alien ble lagt til side. Det hadde blitt traumer det!

Apropos kai og traumer. Ålesund har en noen fantastisk steder som kanskje ikke så mange har vært. Har man en mindre båt så kan man ta seg en tur under meierikaia. Det er som å kjøre gjennom en slags katedral med mange mange søyler. Det er ganske kult og spennende for å si det slik. En gang vi gutane var på underkaistur så ble det litt vel spennende. Vi var to stykker som satt i en 14 foter med 9,9 bakpå. Der satt vi og koset oss før vi plutselig hørte en skikkelig dunk som om noen slapp en full 1,5 liter brusflaske i dørken. Det tok et par sekunder før vi ser uhyret. Der framme ved baugen er den største jævla rotta jeg har sett og jeg har sett noen. Den var større enn en skikkelig slem villkatt, forresten så tror jeg denne rotta spiste pussy for frokost. Der står den og kikker på oss, og i panikken så griper man etter det første man finner som tilfeldigvis var en brusflaske og pelmer den mot beistet. Flaska treffer den, men resultatet ble ikke helt som forventet. Rottejævelen bare freser tilbake og gir oss «the evil eye». Panikken er til å ta og føle på, vi hadde jo ikke akkurat noen plass å rømme heller da. Slik blir vi stående og kikke på hverandre før jerven kryper over rekka og smyger seg ned i vannet og svømmer avgårde som en jævla bever for å kverke et par katter til kvelds.

 

Gamle dager

ByggingDet er et sikkert vårtegn nå man hører hamring og saging rundt hushjørnene. I denne helga så har det virkelig gått for seg ved Schloss Adler. Det begynte med at gutta bygget stiger for lettere adkomst. Som dere ser på bildet så holder de her på med bordkledningen. Etter at dette bildet ble tatt så har det blitt tett tak og mye mer kledning.

Jeg må innrømme at når jeg ser hvordan de styrer på så kribler det litt i kroppen etter å bli med på snekringa, men jeg synes de skal få lov å utfolde seg, så får de heller spørre hvis de trenger hjelp. Hytta står litt bratt til så jeg følger jo selvsagt med på hva som skjer nå de klatrer rundt på taket på den hytta, unnskyld, på borga. Bildet er forresten tatt fra det ene kjøkkenvinduet vårt. Det er klare fordeler med å bo slik litt ruralt som vi gjør. Man har skog og fjell og vann og sjø rett utenfor stuedøra. Ikke tro at vi bor i bushen nå. Barnehagen er 400m unna og skolen 600m så vi har jo infrastrukturen rett rundt hjørnet.

Jeg er født og oppvokst i byen. Smikk midt i Ålesund med høyst trafikkerte Nedre Strandgate som nærmeste nabo. Vi er litt mer pysete i dag enn den gang. Selv er jeg passe hysterisk for alt som kan utsette ungene for noe som helst fare og hadde jeg fått viljen min så hadde de sovet med hjelm. Når jeg var liten så føyk vi rundt det store kvartalet på røde trøbiler i metall med bratte bakker som endte rett ut på en av Ålesunds mest trafikkerte veier, men vi klarte alltid svingene. Det var litt andre tider på mange måter. Ved en anledning så skulle toalettene oppgraderes i leiligheten. Jepp, vi hadde to toaletter, jeg kommer tross alt fra et møblert hjem. Den nye porselenen kom i noen flotte trerammer som vi gutta bare sikla på fra de kom i hus, og den dagen toalettene var montert så forsvart rammene før man fikk sukk for seg, og vips så hadde trøbilene fått karosseri med plast til vindu. Vi kunne nå trø rundt på de lekre doningene selv når det pisset ned.

ApacheJeg lærte forresten å sykle på en svær rød DBS Apache-sykkel når jeg ble for stor for trøbil, selvsagt vinglende langs de samme smale fortauene. Ja, man fikk vel ikke grommere sykkel enn det. En rød en med 3 gir, langt svart sete og bukkestyre. Rett og slett Den Beste Sykkelen.

Ca. halve kvartalet hadde bakgårder mot hverandre. Under en orkan, husker ikke året, så blåste en svær trevegg mellom to av bakgårdene ned og måtte fjernes. Dette var svært gode nyheter da bestekompisen bodde på andre siden av Berlinmuren som falt, og nå slapp man å løpe rundt kvartalet lenger. Forresten så var det under den samme orkanen at en massiv værhane med spyd, i støpejern og så tung at jeg ikke klarte å rikke på den, blåste av den svære bygården og falt 5 etasjer ned med spissen først, spidda ei VW boble som stod parkert og spissen stod fast ned mellom brosteinene. Skikkelig kule saker synes vi gutta.

Faren til bestekompisen eide trykkeri, og det gav indirekte ganske mange fordeler. Ikke fordi han trykket noe til oss, men fordi papiret kom på paller og flak. Det var spesielt flakene som var supre. De var mye lettere enn pallene, men hadde ca samme areal. Fjølene var tett inntil hverandre og de var ganske stabile og godt konstruerte. Det beste av alt var at de hadde en hel kjeller full av slike flak, og de ble flittig brukt.

Kirkegata15Det ble bygget mange hytter. Nå tenker dere kanskje hytter slik som Schloss Adler på bildet over, men da tar dere feil. Vi bygget hytter som ingen har sett maken til siden. En gang når jeg stod på taket på ei av hyttene så banket jeg på kjøkkenvinduet til ho mor og spurte om hun kunne lage muffins (på newnorsk: cupcakes). Disse gamle herskapelige bygårdene hadde bra takhøyde. Vi hadde vel sånn ca 340 under taket som igjen åpnet for den årlige samtalen når vi skulle kjøpe juletre og det ble spurt om vi skulle ha treet på et samfunnshus. Blir jo for dumt å ha juletre som rekker halvveis opp på veggen da. Nok om det, tilbake til kjøkkenvinduet. Der stod jeg og banket på kjøkkenvinduet og ho mor åpnet lett forskrekket vinduet og tok i mot bestillingen. Greit nok tenker kanskje dere, men dette var i andre etasje. Jeg stod på et byggverk jeg og naboguten hadde snekret sammen som er marginalt lavere enn den to etasje høye eneboligen jeg bor i i dag, og det eneste kommentaren som kom fra vinduet var: «vær nå forsiktig nå da, og så heiser jeg muffinsene ned i kurv når de er klare». Som sagt det var andre tider, og muligens årsaken til at jeg er en smule på vakt når kreative ingeniører hyttebygger på knausen rett utenfor vinduet mitt. Man vet jo aldri hva unger kan finne på. Det ble noen blåkuler og noen hundre meter med plaster, men egentlig så var det ganske bra i gamle dager når jeg tenker meg om.

PS! Bygården vi snakker om er Kirkegata 15. Dere ser bygningen i senter av bildet over. Værhanen stod forresten på det høyeste punket på bygningen.