Archive | september 2015

Suløya Grand Prix 2015

Lørdag 19. oktober kl. 12 gikk Sulaøya Grand Prix 2015, det eminente olabilløpet i Mauseidvåg, av stabelen. Sunnmørsposten skrev i sin artikkel som forøvrig er med film: «Det tradisjonsrike Olabil-løpet i Mauseidvågen trakk også i år mange bilar». Nå tenker kanskje noen at ordet tradisjonsrik skulle tilsi at dette har pågått i 2 generasjoner, men dette er det tredje året FAU ved Måseide skule organiserer olabilløp. Det var 33 påmeldte racerkøyrare i år, fordelt på ikke fullt så mange biler. Ikke alle har anledning til å stille med egen bil så i år hadde vi egen lånebil for de som trengte det. Noen biler hadde så mange som fire forskjellige førere fordelt på 2 ulike klasser. I år var det innført en «heavy duty»-klasse for tyngre biler etter at et beist med 250 kilo med bilbatteri satte ny landhastighetsrekord i fjor, og det skapte selvsagt reaksjoner blandt de mer tradisjonelle olabilene med en smule mindre pondus. Det var planlagt en 4-klasse for voksne, men ingen voksne stilte i år trolig pga den litt uheldige videoen, som havna på Facebook, av en stakkars som kledde på seg sønnens bil og kjørte i grøfta i fjor. Det gikk bra med «gamlingen» og Rødekors var kjapt på stedet med plaster og gode ord.

Det var i år gjort to oppgraderinger på løpet og den viktigste var nok tidtakersystemet. Fra å ha et manuelt tidtakersystem (les: stoppeklokke’ish) til et mer proff system bestående av en gammel flatskjerm pakket inn i plast pga været, malte kuppellamper i rødt, gult og grønt og fotoceller i enden av bakken. Nå tenker noen at det var da voldsomt, men man må ikke glemme at dette er dødsseriøse sjåfører og løpene avgjøres på 100-deler. 100-deler ja – i år fikk vi delt 2-plass i en av klassene og det skapte en del styr når alle premieposene og pokalene var gjort klare. Forbedring nummer to var av en mer praktisk art for arrangørene og hjelperne. I fjor så ble det brukt mye tid til å bygge en skikkelig rampe slik at man fikk litt ekstra fart i starten. I år stilte Furnes bilservice med redningsbil. Denne har et svært lasteplan som kan tippes og vips så hadde man en skikkelig rampe.

OlabilSom i fjor regnet det også i år. Da snakker jeg ikke om litt yr eller duskregn, men skikkelige katter og hunder. En del hadde ikke lært av fjoråret og ble både våte og kalde, men det gjorde ingen verdensting når man kunne få seg både kaffe, kakao, saft, pølser, vafler og muffins i kiosken. Kiosk må her tolkes i den videste forstand da vi snakker om en større skaphenger med bord, kasser og skøyteledning. Før løpet starter så står alle bilene pent oppstilt slik at alle kan ta seg en kikk og bedundre sin egen eller andres bil. Det er slettes ikke uvanlig og se en og annen far stikke hodet under «panseret» på nabobilen for å sjekke ut styringen og hvilken bremseteknologi som er brukt. Dette er dødsalvorlige greier for både store og små, og det er prestisje å ha bygget vinnerbilen.

Det ble gjennomført en testrunde hvor sjåførene fikk prøvd doningene og gjort justeringer med både grease og WD-40. Tidene fra testrunden blir nøye studert av alle deltakerne og tilskuerne da det gir litt føringer for om bilen din går bra eller dårlig sammenlignet med de andre bilene. Når alle hadde kommet seg gjennom testingen og rampen var ferdig justert var det klart for å starte løpet. Nå skal jeg ikke skrive noen sammendrag av løpet og tidene til de ulike bilene, men det er gledelig at gutungen kom på 5 plass av 18 førere i sin klasse. Vi slapp i år unna med bare en uforkjøring som resulterte i at olabilen ble stående på toppen av en haug med gamle bildekk, og et par biler som trengte litt hjelp for å komme over målstreken til konstruktørens store skam. Det ble utdelt premier til alle deltakerne i tillegg til Ludvig-prisen for særdeles rolig kjøring og Reodor-prisen for flotteste bil.

For de som er på Facebook så finnes det en egen side for Suløya Grand Prix. Der kan man se bilder for tidligere år og man finner informasjon om regler og hvordan melde seg på. Planleggingen av neste års bil er allerede startet og det er slettes ikke umulig at det blir skrevet noen ord om byggingen når den tid kommer.

Jernvegen

Firmaturer er fint og flott, og da er det jo vanlig at man har en aktivitet eller to i god teambuilding ånd. Denne gang bar det til Loen til flotte hotel Alexandra. Det er sikkert en del som har vært der og besøkt det praktfulle spa-anlegget og forspist seg på all den gode maten. Forspist ja, jeg er en av dem som ikke eier hemninger og hadde det ikke vært for gjeldende kutyme så hadde jeg gått løs på dessertbordet før varm og/eller kald maten ene og alene for jeg ikke liker å stå i kø, og strengttalt så blir det jo en eneste stor grøt i magen alikevel så for magen spiller det vel et fett. Fett ja – trenger ikke mer av det… Naboen mobber meg og kaller det alderstillegg som om det gjør saken så jævlig mye bedre. Ha det fettet i bakhodet folkens når jeg nå straks skal fortelle om turens aktiviteter. Uansett maten på hotel Alexandra er nydelig.

Så kommer vi til sakens kjerne. Aktiviteter også kalt teambuilding. Valgene var å dra på noe som hørtes ut som speiderleir med vedhogging, teltoppsett og slike smarte aktiviterer som gir arrangøren fulle vedsekker som han sikkert kan selge. Andre valget var Via ferrata, og ekte mannfolk som meg selv hugger nok ved hjemme så da måtte det bli en tur på fjellet. Alle som har snakket med noen som kjenner noen som har gått via ferrata i Loen sier at det er en kjempe tur som alle klarer. De har helt rett det er en kjempe tur i den forstand at man går fra 2 meter over havet og opp på over 1000 meter over havet. Det er en jævla kilometer rett opp! Ved frokosten så sitter jeg sammen med en kollega som jobber i et av datterselskapene. Hun har gått turen før og sier følgende: «det er viktig og ikke begynne for hardt. Man skal opp på 440 meter før selve via ferraten starter. Det er bratt bratt bratt.». Jeg ble litt nyskjerrig siden det ikke er hver dag man hører noen benytte begrepet: «bratt bratt bratt». Får bare svar tilbake om at det er BRATT! Jeg ser meg rundt på de andre velfødde rundt frokostbordet og et par sitter der med munnen åpen. Jeg beroliget meg selv med at hun sikkert bare kødder med oss.

Etter en bedre frokost, viktig med litt skikkelig mat når man skal på fjellet (note to self: moderasjon er ikke dumt når man skal gå via ferrata.), så bar det ned til Loen Active hvor vi skulle starte. Der fikk vi sele og hjelm, et par bagutter i en liten plastpose og det viktigste av alt vi måtte signere et papir som fraskriver Loen Active ett hvert ansvar – dere begynner å se tegninga nå tenker jeg. Guidene som skulle følge oss stod i t-skjorter og jeg tenkte at det går jo sikkert greit her nede, men nå skal vi jo opp på 1000 meter og der er det jo 10 grader kaldere og for ikke å snakke om hvordan det blir med vinden i tillegg. Jeg tar av meg jakka og putter den i sekken – de har sikkert litt peiling når de går turen to ganger om dagen. I sekken hadde jeg en ekstra, god og tykk genser, ei lue og et par hansker, en camelbak på 2 liter med vann og en halvliter Tuborg som skulle være premien på toppen. Good to go!

Vi ruslet et par hundre meter bortover langs veien og fleipet med at nå vekslet vi mellom 2 og 3 meter over havet, før vi tok av inn på en skogsvei. Det tok ikke mange minuttene før jeg skjønte hva «bratt bratt bratt» var. Tenk tilbake til geometri på skolen. Forklaringen er at bratt egentlig er en vinkel på 30 grader. «Bratt bratt bratt» betyr 30 – 60 – 90 grader som vi alle vet er rett opp. Veien går opp til 170 høydemeter til et platå hvor takk herren for at det var mange som skulle ta bilder. Jeg var gjennomvåt av svette og det brant litt i låra. Guiden sier høyt og tydelig: «er dere klare til å fortsette, nå blir det litt brattere. Vi skal bare opp til 440 høydemeter, men det blir en stopp lenger opp for en leksjon.». Det er merkelig hvor individuell vurderingen av ordet «bare» er. Her var det bare å bite tenna sammen hadde det vært mulig med all pesinga.

Fjellgeiter og andre birkebeinere forsvant oppover stien og vi andre hang oss på. Heldigvis for meg sleit personen foran meg hakket mer og unnskyldte seg med at det ble en del pauser, men jeg måtte bare gå forbi. Kollegial som jeg er sa jeg: «ingen problem vi går sammen.». Ikke helt lett å virke uanfektet mens det renner lava gjennom blodårene i låra, men manndommen var fortsatt inntakt. Etter en jævlig masse pusting, pesing, bræking og et par tårer var vi framme der hvor vi skulle få leksjon om hvordan klatre via ferrata. Guiden begynner med følgende gullkorn: «Via ferrata er veldig enkelt, bare ikke gjør feil. Man klipser på her og klipser på der. Bytter sånn og sånn. Og pass avstanden folkens – litt dumt å stå i veien hvis ham over faller ned.». Dette selvsagt samtidig med at han fyker opp «jomfruberget» som spiderman himself. Jomfruberget er det stedet hvor man skal lære det grunnleggende og da selvsagt foran alle de andre 30 som står og ser på at man driter seg ut. Birkebeinerne satte avsted og dreit seg ut først. Det var ikke rare forsamling når jeg satte av sted, men jeg dreit meg overraskende ikke ut. Det var faktisk veldig godt å få bruke armene også og ikke bare beina. Etter en iherdig innstas og litt skikkelig «gøtsing» så var jeg oppe. Da mener jeg oppe på det 10 meter høye Jomfruberget og selvsagt ikke på toppen av fjellet. Jeg trodde jo at nå var vi begynt å klatre via ferrata, men neida. Vi var ikke en gang  kommet opp til der jernslangen starter. Det var flere hundre høydemeter dit på en kronglete sti gjennom skogen. Må innrømme at det ble et par «satan i helvete» og «fan steike» og litt leppedirring opp den helvetes stien.

Vel oppe på platået på 440 moh der via ferrata Loen starter ble det en liten’ish pust i bakken. Jeg sverger på at jernslangen laget følgende lyd når jeg hektet meg på med de to klemmene: «you’re fucked». Kampen opp jernveien var begynt. Nå skal jeg ikke begynne å greie ut om hele den lange løypa opp, men kort fortalt så går det mye oppover, bitte bitte litt bortover og noen ganger henger du etter bare fingerspissene med avgrunnen laaaangt under deg. Det er noe som skjer med ens egen konsentrasjon når du ser noen faller bak deg og hylet blir brutt av at vedkommende deiser i fjellveggen. Man blir ekstra skjerpet på en måte. Nå gikk det bra med det to som falt og det ble vel litt intern konkurranse ut på kvelden om den største blåkulen. Nok om det. Gjølmunnebrua, en vaierhengebro med et spenn på 120 meter og latterlig høyt over bakken, ligger på 760 moh . Jeg går fram til guiden som vokter broen. Mens han kobler meg på broa spør jeg om han hadde sett mange voksne menn gråte på broa. Han ser på meg med stoisk ro som om jeg mente spørsmålet på alvor og ikke som den fårete spøken det var ment som, og sier: «ikke så veldig mange. Du er klar.». Klar og klar fru Blom.

Midt ut på broa roper konsernsjefen som har tatt oss igjen om det var greit at han gikk ut samtidig. «Jada, bare kom» roper jeg. Vi var da tre stykker ute på broa og selvsagt gikk vi litt i takt og den svinget opp og ned, fram og tilbake. Jeg og den kjeften min. Vi kom oss over og det ble en liten baguett mens vi ventet på at guiden skulle komme. «Da er det egentlig gjort. Da er det bare en liten tur opp her bak.» sier guiden. Alarmen går for fullt. Guiden brukte ordet «bare» igjen. Satan nå blir det mer helvete, og kort fortalt så tok jeg ikke feil. Egentlig så kan man velge om man vil gjøre det siste helvetet. Siden jeg var svært lite strategisk og hekta meg inn bak konsernsjefen så frasa jeg meg alle valg.

«Ka du sier, Alexander. Vi skal vel over her?». «Selvfølgelig, noe annet ville vært for dumt.». Det vi snakker om er en vaierbro som består av en vaier å gå på og to å holde i. Jeg kaller den bare for g-stringen. G-stringen er ny for sesongen og går over et dyyyypt juv med et spenn på ca 30 meter. Konsernsjefen kommer seg over, og her er det ikke snakk om å være flere utpå samtidig. Jeg kobler meg på broa og guiden kommer opp bak meg. «Hei, jeg må forlate dere her. Jeg er nødt å følge de som går rundt.». Jøss guiden må følge pysene rundt?? Det siste han sier før han stikker er: «jeg vet hvor dere evt. henger og skal prøve å komme før det blir mørkt.». Jævlig festlig! Det er lenge siden jeg har følt meg så skjerpet. Å stå med beina sidelengs midt ut på den vaieren og alt begynner å svinge, det er som om verden stopper opp. Alt går i slowmotion. Jeg stoppet og roet helt ned. Jeg holdt løst rundt de to vaierne og slappet av i armene. Jeg kunne kjenne hvordan vaierne roet seg og jeg fikk kontroll igjen. Faller man på denne broa så blir man hengende under den vaieren man står på. Det krever ganske mye stryke og teknikk for å komme seg opp igjen så det er noe man virkelig ikke ønsker skal skje. Det gikk bra med oss tre som gikk over, ingen som falt.

Etter den siste broa så var det egentlig gjort. Via ferrataen er slutt på rundt 880 moh, og da er det BARE en liten masj opp til toppen til 1010. Etter det så er det bortover og nedover, selvsagt jævlig vått og gjørmete etter all nedbøren de siste dagene. Jeg klarte å gå på ræva et par ganger på vei ned så man kan godt si jeg var dekket av gjørme. Nå må dere ikke tro at dette stoppet meg i å gå rett i baren på hotellet med ryggsekken på og kjøpe en pils. Jeg fikk et par hevede øyebryn fra andre gjester, men med «tusenmeterblikk» og gjørme i ansiktet kastrerte jeg de umiddelbart. Man kan godt si at jeg ikke var «in the mood». Oppsummert så er ikke via ferrata Loen for alle. Man bør strengttalt ha noen toppturer i beina og litt styrke i armene. Turen er beskrevet som krevende på Loen Active sin hjemmesider og det er ikke tull. Jeg kan anbefale turen på det sterkeste.

Note to self: Husk å drikk den jævla pilsa du har i sekken når du er på toppen, og ikke dra den med deg ned fra fjellet igjen.