Archive | januar 2017

Paulaner Hefe-Weißbier Naturtrüb

PaulanerDet er en stund siden jeg har skrevet noe om øl så da passer det bra at jeg åpnet ei Paulaner Hefe-Weißbier Naturtrüb i kveld. Paulaner Braueri GmbH & Co er et (ikke overraskende) tysk bryggeri som har tradisjoner tilbake til 1634. Dette ølet er vel ikke langt unna verdenskjent. Det er 4.6% og brygget med Herkules og Taurus humle, og det er brukt lys og mørk hvete malt, Pilsner malt og Munich Malt. Jeg kikket på en video på nettstedet til bryggeriet om hvordan helle en slik øl korrekt. Nettstedet har forresten veldig mye informasjon og er verdt et besøk. Det var ingen overraskelser (skyll glasset i kaldt vann for lettere helling og hell i 45 graders vinkel) før på slutten av videoen. Jeg pleier alltid å la det stå igjen en fingerbredde med øl på flaska pga. gjær som har samlet seg på bunnen. Så kommer bomba… flasken roteres noe ganger og alt bunnfallet helles i glasset. Dessverre fikk jeg ikke prøvd dette da jeg hadde tømt ut resten av flaska før jeg så videoen, men dette skal iallefall prøves neste gang. Jeg liker godt hveteøl og dette ølet er ingen unntak. Tommelen opp.

appear.in

Appear_inJeg bruker en del videokommunikasjon på jobb. Jeg foretrekker faktisk å bruke video frem for telefon hvis det mulig. Det er Videonor som leverer videotjenestene til konsernet. De fleste ansatte bruker dedikerte videosystemer (Cisco TelePresence) som står på en del møterom til møtevirksomhet både internet og eksternt. En av tjenestene vi har fra Videonor er såkalte virtuelle møterom. Det fine med virtuelle møterom er at et større antall klienter/systemer kan delta på samme møte. Det er også støtte for å ringe inn på vanlig telefon uten bilde som om man satt i en telefonkonferanse. Det virtuelle møterommet brukes også som «bro» mellom konsernets Cisco TelePresence utstyr og Skype for Business (ofte omtalt som SfB eller S4B). I tillegg til profesjonelle videosystemer så har en del ansatte videoklienter (Cisco Appear_in_premiumJabber) og kamera på PCen sin som igjen kan snakke med virtuelle møterom eller TelePresence utstyr. Det er vel unødvendig å si at dette er kostbare systemer og abonnementer og ikke beregnet for privatmarkedet. Det var derfor en glede å komme over et alternativ som gir mye av den samme funksjonaliteten til virtuelle møterom vi har på jobb og ikke koster noe (inn til 8 brukere pr møterom). Tjenesten heter appear.in og er utviklet og levert av Telenor Digital. Det var ikke mye testingen som skulle til før jeg var solgt. Bilde og lyd er veldig bra. Der er muligheter for å dele skrivebord og har innebygd chat. Bruker man Chrome (anbefalt) så har nettleseren alt man trenger for å komme i gang (WebRTC). Der er egne apper for iOS og Android. Jeg har testet begge plattformene og løsningen fungerer helt supert på mobil og pad. Faktisk samme dag jeg kom over løsningen fikk jeg bruk for den. Eldstemann på 10 år var hjemme alene og fikk problemer med TV og fjernkontroll. Han har Android mobil og jeg selv bruker en iPhone. Vi opprettet en videosamtale hvor han filmet både fjernkontroll og TVen og vips så fikk vi løst problemet mens jeg satt på fotballtrening med minstemann. Foreløpig er gratis versjonen av appear.in en peer-to-peer tjeneste og det medfører problemer med båndbredde og gamle PCer/mobiler som ikke har nok prosessorkraft (CPU-load) når det blir mange samtaler. Appear_in_premium_2Tjenesten er perfekt til 1:1 samtaler. For $12 i mnd (pr. møterom) kan man oppgradere til Premium versjon (som bygger på annen infrastruktur. Foreløpig er Premium en Beta versjon) som muliggjør blant annet å ha videomøter med flere deltagere (i skrivende stund maks 12) pr møterom til en bedre kvalitet og til lavere CPU-load. Jeg holder nå på å teste ut Premium versjonen og det ser veldig bra ut.

Harmony of The Seas

HarmonyJeg har ikke snakket så mye om «Harmony of The Seas» på Rosabloggen så da tenkte jeg at jeg kunne legge ut et eget innlegg om skipet. Vi starter med litt vitale mål og data fra Wikipedia: MS «Harmony of the Seas» er et Oasis-klasse cruiseskip som ble bygget i 2016 av STX France ved verftet Chantiers de l’Atlantique i Saint-Nazaire, Frankrike for Royal Caribbean International. Med en bruttotonnasje på 226.963 BT, er hun det største passasjerskipet i verden, og overgår hennes eldre søstre MS «Oasis of the Seas» og MS «Allure of the Seas» med 2,000 bruttotonn, samt 2,15 meter (7,1 fot) i lengde. Skipet trafikkerer i områdene i det vestlige Middelhavet og Karibia. Byggeprisen var US$ 1,35 milliarder (2015). Skipet ble sjøsatt 19. juni 2015 og hadde jomfrutur 29. mai 2016. Det er 362,12 m (1188,1 fot) langt, 47,42 m (155,6 fot) bredt med en toppfart på 25 knop (46 km/t) og en cruisefart på 22 knop (41 km/t). Det er er plass til 5479 passasjerer i dobbelt rom, totalt 6780 med et mannskap på 2300. Nå skal ikke jeg liste opp alle fasilitetene om bord for det blir for mye, men for de som ønsker en oversikt så finnes den her. At skipet er stort er det ingen tvil om og heiser er helt nødvendig når man beveger seg opp og ned mellom dekk 3 og 16 iløpet av en dag. Noe ventetid ved heisene må man regne med, ikke at det er et problem, og skal man opp eller ned et par dekk så går man gjerne trappene. En sjelden gang så får man heisen for seg selv og det er sånt man husker. Ellers så har alle heisene et lite «vindu» i gulvet som viser ukedagen. Nå tenker du kanskje at hvilken dag det er trenger man ikke minnes på, men da tar du feil. Når man er på cruise så handler det ikke om mandag eller fredag, det handler om dag 1, dag 2 osv. Hver dag når rommet vaskes (rommet ryddes også for kvelden og riktig bruk av «opptatt skilt» på døren er greit å ha i bakhodet) så legges det fram ett stk Cruise Compass (jeg fant en elektronisk versjon av «CC» for turen vi var på her) som viser hva som skjer den dagen og annen nyttig informasjon. Man kan også laste ned en app som heter «Royal iQ» som inneholder mye av den samme informasjonen, men også hvilke avtaler og turer du har booket (som du kan gjøre i appen). Det er plassert ut Royal iQ-stasjoner rundt om som folk også kan bruke. Jeg anbefaler å laste ned appen før man går ombord da det tok lang tid å hente den ned. Det er Smart-TV på rommene med de mulighetene det gir for å se saldoen din (hvor mye som trekkes på kredittkortet du har registrert ved cruisets slutt) og avtaler og meldinger (en del spam) til deg. Skipet er utrustet med touchskjermer hvor man feks kan se på dagens meny ved en restaurant, hva som skjer ombord osv. Siden jeg er avhengig av å være online ordnet jeg meg internettaksess (som kalles «Voom«) den første dagen ombord. Vi valgte en pakke som tillater 2 samtidige enheter selv om jeg i praksis brukte 3. Når jeg skulle bruke PCen så logget jeg meg av nettet på mobilen, og det fungerte fint for meg. Jeg er veldig positivt overrasket over kvaliteten på nettet. Det var god dekning over hele skipet, og jeg har ingenting å si på hastigheten. Skal man streame media (Netflix osv) så finnes det en egen type abonnement for dette (sikkert større båndbredde) men for mitt bruk så var dette ikke aktuelt. Jeg må vel si noen ord om maten også, og den er veldig bra – iallefall på de stedene vi spiste. Det er 20 spisesteder om bord på skipet og noe for en hver smak. På noen av restaurantene må man betale for maten. Man bruker ikke kontanter ombord, det er SeaPass som gjelder. Dette er RFID-basert kort som man må ta godt vare på. Det finnes også RFID-armbånd kalt WOWbands som et alternativ til kortet. Vi valgte å gå for en Deluxe-drikkepakke etter at vi hadde regna litt på hva ting og tang kostet. Det er ikke billig ombord og et glass rødvin til maten koster $12, en mojito koster $11 og så blir det lagt 18% serviceavgift (les: tips som fordeles blant alle ansatte ombord) på toppen av dette. Når man kjøper en drikkepakke så får man en klistrelapp på SeaPass’et (ikke på WOWband), hva dette brukes til er jeg litt usikker på siden de uansett registerer drikken du ber om selv om den dekkes av drikkepakken (det skulle vært mulig å tatt ut en liste over hva du hadde drukket iløpet av uka). Flaskehalsen i barene er nettopp denne registreringen, og kan være en liten irritasjon. Når det gjelder drikkepakker så får man bare kjøpt en drink/øl pr SeaPass om gangen. Skal du ha 2 mojitoer så trenger du 2 kort med 2 drikkepakker evt. at du løper mellom ulike barer. Tipper at systemet fanger opp akkurat dette til slutt siden jeg umulig kan være den første til å tenke tanken. Det går en lang rekke show ombord, og noen av showene går 2 ganger om dagen. Det kan være greit å booke show så tidlig som mulig slik at man er garantert en sitteplass. Reservasjonene som gjøres er gyldig fram til 10 min før showet starter. Etter det så er det fritt fram for alle å gå inn. Fruen og jeg booket ikke et eneste show og møtte bare opp rett før showet startet og fikk sitteplass hele uka gjennom. Og til slutt en siste ting. Dette skipet er bare ett år gammelt og alt er strøkent. Vi har vært på cruise i middelhavet en gang før og det var på en litt sliten damper. Rommet vi hadde var veldig bra med balkong mot boardwalken så vi fikk med oss aquashowet fra den. Det er mye støy fra mennesker, musikk og show, men det er super lydisolering så det blir ikke plagsomt. Faktisk så er det mer støy fra gangen enn fra det som foregår ute. Skal du på cruise til Middelhavet eller Karibia så hadde jeg valgt «Harmony of The Seas» da det passer både for voksne og barn.

FLL – CPH – OSL – AES

Da var dagen for hjemreise kommet, og skipet ligger ved Everglades harbour i Fort Lauderdale igjen. Er det en ting disse cruiseselskapene kan så er det å få folk av skipet ved slutten av cruiset. Kvelden før setter man kofferten på gangen og på magiskvis finner du den igjen på vei ut av terminalen når du er kommet på land. Skipet er delt inn i ulike soner basert på hvor du har rom og når du ønsker å forlate skipet (innenfor de tidsrammene som er gitt). Egentlig så er det bare å få unna frokosten og komme seg tilbake på rommet for en siste sjekk av sminke og bekledning, for man må være ute av rommet senest kl. 09:00 eller 9 AM som de sier «over here». Vår møteplass var samme restaurant som ved evakuering og der ble vi sittende i en timestid før det var vår tur til å forlate skipet. Det blir naturlig nok litt køståing i terminalen da vi må gjennom en «Homeland Security»-kontroll. Vi blir stående bak noen som har «leid» ei svær negresse til å transportere bagasjen sin på vogn. Dette er en kortklipt og høylytt dundre som godt kunne vært fengselsbetjent. Disse bagasjeekspertene (kvinner og menn) kan triksa. De sniker og kommer seg merkelig fort gjennom rekkene, ikke det at noen hadde turt å si en ting om sniking til ho her. Plutselig roper hun: «see you soon baby!». Jeg snur meg som vanlig når kvinner roper «baby» i min retning, men ble rett skuffet når det viste seg at hun ropte til fruen. Slik fortsatte ropingen: «come here baby!», og fruen spurte meg gjentatte ganger: «sier man baby til ei kvinne???». «Ja, det kan man vel gjøre i enkelte kretser» svarte jeg med «Orange Is the New Black» i tankene. Vi turte ikke gjøre noe annet og plutselig så var vi framme til kontrollen. Fruen, litt rød på ørene over all den høylytte begeistringa smilte så søtt hun kunne til dundra. Etter en kort seanse hvor Homeland Security Officeren kikket på passet mitt og så på meg og avsluttet med en tørr «close enough» var vi ute i det fri igjen. Vi ordnet oss taxi (det går forresten overraskende fort da det står «innkastere» ved taxiene som fordeler folk og fe). Det ble noen timer venting før flyet vårt skulle gå. Når vi kom inn i mottakshallen på flyplassen satt der folk med boblejakke og skjerf, og jeg måtte selvsagt slenge med kjeften til fruen om sinnsyke amerikanere og 25 grader i skyggen ute. Slik ble vi sittende og vente i time etter time og jeg ble kaldere og kaldere. Det var iskaldt pga. klimaanlegget, og idioten jeg kunne selvsagt ikke syte og klage over temperaturen etter mine tidligere uttalelser om pyser. Det endte med at jeg måtte gå ut å varme meg litt en gang i blant. Flyturen fra Fort Lauderdale til Kastrup var ca 8.5 timer, og gikk helt uten dramatikk, men med en liten irritasjon. Når vi kom til setene våre så var det selvsagt en far med baby (ca 1. år gammel gutunge) på setet ved vinduet. Fruen, søstra hans og to andre unger satt på setene foran. Ungen var en engel, men faren en komplett idiot helt blottet for manerer og et tydelig dårlig kvinnesyn uten at jeg skal gå inn på noen spekulasjon rundt nasjonalitet. Faren klarte å trykke i seg (knaske og slafse) to små poser med potetgull under sikkerhetsvideoen og når flyvertinnen kom med barnesele og spurte om han trengte hjelp så tok han bare selen, svarte «yes» før han slapp den demonstrativt på gulvet. Mannen viste seg å være en gris. Han rotet sykt rundt seg. Kona hans snudde seg i tide og utide og hang over setet. Det ble sendt flasker med melk og barnemat fram og tilbake. Jeg vurderte en stund å rope «terrorist» for å få mannen av flyet. Ungen sov nesten hele turen med en vakker odør fra bleia, for det hadde faren ingen planer om å fikse på denne korte 8.5 timers flyturen i lukket atmosfære. Det ble 3 timers venting på Kastrup før flyet til Oslo gikk. Flyet var litt forsinka inn til gaten så folk ble regelrett kastet av flyet og vi ble kastet inn. Det var en ganske heftig boarding av en bestemt svensk Norwegian-dame som ropte ut at det var en bagasje pr. person og evt. en liten veske siden flyet var helt fullt. Jeg er glad jeg ikke var han stakkaren som datt ombord på flyet med koffert, bag, tax free-pose og dresspose over armen og fikk passet sitt påskrevet av den svenske løven. I Oslo hadde vi litt dårlig tid så jeg tenkte det kunne være greit å pakke «tax freen» i kofferten og levere den på «baggage drop off». Jeg hadde selvsagt satt en strips på kofferten så den ikke skulle åpne seg under transport og det ble styr å få skiten av mens klokken tikket videre. Endelig fri fra plastlenken ble kofferten pakket om for å gjøre plass til de edle dråpene. «Tikk takk» sa klokken. Ny strips satt på og kofferten plasset på båndet og skannet. Overvekt. Takk skal du faen meg ha Norwegian! Hele prosessen måtte reverseres og drikken ble tatt i hånden. Gjennom sikkerhetskontrollen så måtte det selvsagt taes en stikkprøve av den omtalte «tax freen» for det hadde vi tid til vettu. Vi hastet oss videre til gaten som selvsagt var flyttet, men vi rakk flyet som forøvrig var helt fullt med de håndbagasjeproblemer det medfører, spesielt når man sitter på rad 1 og ikke kan ha noe på gulvet foran deg. Har dere lagt merke til at hyllene til rad 1 stortsett alltid er fulle av crewet sitt stæsj? Jeg fikk presset inn tinga våre på hylle 2 som igjen skaper problemer når man må gå motstrøms og hente bagasjen når «fest setebelte»-skiltet slukkes og alle spretter opp. Ellers kan det meddeles at fruen var strålende fornøyd med å være først av flyet for første gang i livet. Sånn går no dagane.

The end is nigh

I dag er vi til sjøs for siste gang. I morgen er vi i Fort Lauderdale igjen og reisen med verdens største cruiseskip er over. Det blir nok en egen post om skipet når jeg kommer hjem. Jeg har benytta dagen til å ta igjen litt blogging som jeg har sluntra unna den siste tida. Det er rett og slett altfor mye som skjer ombord og det siste jeg har lyst til er å sette meg ned å blogge når senga frister som mest. Alle har vel sett slike svære t-skjorter med påtegna deilige formfulle kropper. Jeg satt på solsenga og kikket på livet som vanlig i det en slik t-skjorte med påtegna store pupper og sprettrumpe kom forbi. Det var noe som ikke stemte da disse skjortene vanligvis er ganske trange på de som bærer dem, men denne skjorta så ut som en striesekk på dama. Jeg ble sittende å studere henne og flaks for meg så lå hun bare noen senger bortenfor. Hun flekket av seg skjorta og tror du ikke hun så ut som bildet på skjorta da?! Til dagsdato så er hun den første som leverer det hun reklamerer for. Kudos til henne! Det er mye vakkert å se for en stakkar som labber rundt på dekk, og ingen unntak for en svær korpulent amerikaner som stumper i flip flopene og holder på å gå på hauet over ei lita brasiliansk snelle på solseng med «nær døden-opplevelse» i blikket. Hadde jeg vært han så hadde jeg latt det stå til og tatt fiken etterpå. I dag er det første gang jeg har sett planking på solseng. Da mener jeg planking som i treningsform. Kanskje ikke noe galt i seg selv bortsett fra at det ser litt merkelig ut, men når man drar bikini trusa halvveis ned på raua for å vise hvor stram gluteus maximus er, som i seg selv ikke trenger vært en dum ting, men glemmer den detaljen at man er 70 og har rompe som ei rosin så er det berre ikkje lekkert. Måtte skylle ned truamet med en større sup vodka tonic. Vodka tonic ja. I motsetning til fruen som har drukket alle jordbæra i Valldal i form av strawberry daiquiri, og sikkert må på avvenning, så har jeg holdt meg til enklere greier uten uten frossen frukt eller paraply. Jeg får det samme overraska blikket uansett bar og jeg må gjenta bestillinga to ganger. «Vodka tonic and a strawberry daiquiri, please». «strawberry daiquiri and what, sir?». «Vodka tonic». «Vodka tonic?». «Yes, please!». Jeg føler meg faktisk en smule diskriminert blant paraplydrinkene. Det er mange tatoveringer å se på slike solfylte dager. Det blir en god del «ass antlers» (på norsk: «rompegevir»), «tramp stamps», piggtrå og orientalske skrifter på alskens språk. Men det enkle er ofte det beste slik som amerikaneren på stolen bak meg i dag. En eldre kar med frue satt og solte seg. Det var ikke til å ta feil av, selv om tatoveringen var blitt diffus med åra. Vi snakker Vietnamkrigen og Special Forces Airborne her. Folk flest vil nok ikke en gang se eller bry seg om en slik «old school» tatovering, men strengttalt så burde de gå i bue forbi og ha ærefrykt for denne mannen her. Nei, påtide med mer påfyll her. «Vodka tonic. Yes, you heard me. VODKA TONIC!»

Cozumel

CozumelI dag var vi på Cozumel (skrev «på» siden Cozumel er ei øy og ikke en by. En helt falt øy – flateste jeg har sett), Mexico. Dette er desidert den beste av de plassene vi har vært. Vi hadde bestemt at vi skulle på snorkling for det hadde andre vi har snakket med skrytt sånn av før vi la ut på tur. Jeg kan si det med en gang og det er ikke tull – havet er asurblått og helt krystallklart – jeg har aldri opplevd maken. Vi hadde som alle turister gjør booket en pakke. Det er hauger med pakker/aktiviteter/utflukter å velge mellom for hver havn man kommer til. Skipet har en egen avdeling hvor du får tips og informasjon om ulike turer. Der er også en egen TV-kanal med to overivrige gestikulerende tureksperter som forteller om alle mulighetene. Vi valgte en tur som heter «Amazing Palancer Double Reef Snorkel and Playa Mia» til den nette sum av $89 stykk. Vi fikk beskjed om å møte på enden av piren kl 08:45 eller som de sier her 8:45 AM. Jeg har ikke helt klart og lagt av meg det som amerikanerne kaller «military time» og lirte av meg «seventeenthirty» (17:30) da jeg skulle booke et bord til middag en kveld. Bordbookingseksperten kikka på meg med store øyner som om jeg ikke visste at klokka bare gikk til 12. Jeg stod stoisk og kikka tilbake til fruen kom smygende inn fra sida og sa «fivethirty»… helsikkes sivilister. Tilbake til turen. Båten var en svær katamaran seilbåt som for anledningen gikk på motorkraft. Sjefen med det klingende navnet «Manuel» i gulskjorte med «Divemaster» på ryggen ønsket oss velkommen. Dette er en mann som snakker fort – spanskfort for de som vet hva jeg snakker om. Og ikke nok med det, han snakket spansk og engelsk på samme utpust – racerfort! Over drønnet fra motoren så fikk jeg stykkevis med meg noe av dialogen som ble: «Welcome….toilet….paper..back…bad…propeller…front…seaturtle…bite…reaf….forbidden…follow me….barracuda…..shark…..two sharks…..you are on our own….help….ok…» samtidig som han viftet med armene og viste de internasjonale tegna for dykking. Det ble levert ut dykkermaske men snorkel, svømmeføtter og en vest med munnstykke som man kunne blåse opp og vips så var vi klar til snorkling. Når pysene gikk trappa hoppet fruen og jeg fra rekka, og etter at man har kikket seg rundt under vann etter noen større slemminger fant vi resten av «lunsjbordet» foran båten. Fruen og jeg hang oss på divemasteren siden han sikkert visste hva han gjorde, og fikk han det travelt så var det greit å vite det også. Når det var noe spennende å se så dykket han ned å pekte på det. Vi fikk sett to havskilpadder, en svær svart rokke med hvite prikker, masse fisk, en stim med svarte fisker, og en ganske så innpåsliten liten kar (les: fisk) som svømte rett opp i trynet på meg og gav meg «the evil eye». Slik snorklet vi rundt i nesten 45 min. Turen lovde to rev og siden de lå ved siden av hverandre svømte vi fra det ene til det andre. Båten fulgt etter oss så den var alltid i nærheten. Tilbake på båten med alle lemmer intakt ble det servert drikke både med og uten alkohol før vi ble kjørt til en flott strand (Playa Mia). Der ble det lunsj (inkl. i prisen) for de som ikke sleit med sjøgangen og nede på stranda stod solsengene og ventet. Etter at steiketida var over var det tilbake til båten som skulle gå til avtalt tidspunkt. Alltid like morro å klappe og plystre når de siste treigingene kommer småløpende ombord 10-15 min for seint. Det er faktisk ganske så utrolig hvor lite respekt folk har for andres tid. Men det som virkelig imponerer meg er når to stykker kommer daffende bortover piren, stopper to ganger og tar bilder når de er 18 min forsinket og verdens største cruiseskip ligger og venter på dem. Kill me now!

Til sjøs igjen

I dag er vi til sjøs. Egentlig ikke så veldig mye å rapportere fra dagen. Fruen er strålende fornøyd da jeg har vært mer kulturell på disse dagene enn på de 17 åra vi har vært sammen. Det har blitt både musikaler og isdans. Jeg har ikke lidd meg gjennom dette for det har faktisk vært veldig bra det vi har vært på. De store showene står alle merket med «reservations required». Nå har vi ikke booket et eneste show og har hoppet på det vi følte for der og da. Det eneste man trenger å gjøre er å møte opp 10 min før showet starter for da gjelder ikke reservasjonene lenger og alle som vil slipper inn, og det har alltid vært noen seter ledig. Et show som ikke var i nærheten av slik jeg hadde trodd var når acapella gruppen «Mo5aic» entret scena. Acapella er for meg et litt belasta ord og gir amerikanske «glee club»-frysninger nedover hele ryggen. Men, dette var helt sykt bra! De bruker ingen instrumenter men lager lydene selv, og det er alt fra strykeinstrumenter, elgitar, bass, trommer, blåseinstrumenter osv osv. De dro Bohemian Rhapsody med full pakke. Helt sykt og verdt å få med seg hvis man har anledning en gang. Ellers så var det andre og siste «formal» middag, og ikke ulikt den første så betyr «formal» veldig forskjellig for folk på cruise, men det ble både ett og to beundrende blikk når en stilig eldre herre i hvit jakke med sort tørkle i brystlomma med matchende sort sløyfe, sort bukse og lakksko kom til bords. Ellers så kan det nevnes at dagens «deluxe drikkepakke»-mål ble passert med god margin og delsvis skyld i den noe forsinka blogginga. Sånn går det no her i Karibia.

Et liv i harmoni

langbordOmbord på Harmony of the Seas har vi lugar mot den såkalte boardwalken. Fra balkongen ser vi ut mot havet og det som måtte skje av aktiviteter i amfiet akterut. Man kan stå ute og kose seg og nyte sjølufta med et hint av steikeos og se rett ned i silikonkløfter og andre trivlige greier. Noen ganger kan utsikten bli litt vel drøyt som når den korpulente nabokjerringa rett ovenfor står med hånda i den rosa trusa og klør seg i skrittet vel og lenge, eller når amerikanske husmødre skal innta dagens hamburger. Trykk på bildet og nyt langbordet. Skjønn det dem som vil. Sånn går no dagane til havs.

Falmouth

ShotglassaI dag har vi vært i Falmouth, Jamaica. Når vi legger til kai kommer kapteinen (som faktisk er norsk og heter Johnny Fævelen fra Sandnessjøen) på PA-anlegget med den vanlige norsk-engelske aksent: «…if you shop outside the fence of the harbour you might buy something that you really don’t want back on the ship… Have a lovely day in Jamaica». Hva enn det måtte bety, men vi tok ikke sjansen så det ble to shotglass i bambus og vips tilbake på skipet. Nå har jeg over flere dager observert kinesere og/eller japanere. De er allergisk mot sol ser det ut til, og kler seg der etter. Jeg rakk ikke fiske fram mobilen og ta bilde av herligheten, men jeg kan jo prøve med en kjapp beskrivelse. Se for deg ei passe skrukkete eldre dame med langbukse, genser og gjerne jakke, caps OG hatt så det ble doble bremmer, og til slutt toppet med en svær paraply av typen man har i Bergen. Hva gjør så damen videre? Hun presterer å sette seg i skyggen! Hun hadde ikke blitt brun om sola gikk supernova. Skjønn det den som vil. Når man er i Karibia så må jo musikken matche. Det spilles live på en egen scene ved bassenget ombord. De er veldig dyktige og synger alt «caribbean style» (nå vet jeg at det finnes mange sjangere innenfor denne stilen uten at jeg vet hva de spiller ombord) om det er klassiske «tropesanger» eller Europes «The Final Countdown» spiller ingen rolle – er man i Karibia så er man i Karibia. Man ser en god del rar oppførsel om bord. La meg gi et eksempel fra poolen i dag. Her ligger fruen og jeg og slapper av på hver vår solsengseng. Vi ser rett bort på poolen og de som Sengedyrligger der. Vi blir sittende å se på en fin liten fru med boob job og mageplastikk spise frozen yogurt med de to småjentene sine. Så skjer katastrofen – fruen roter litt «iskrem» på den nye hvit gjennomsiktige sommerkjolen som hun hadde over bikinien. Ektemannen trer ivrig til og gnikker på bryster og mage. Når husbonden gnikker så lener hun seg over vannet i bassenget så isen skal dryppe i vannet og ikke på gulvet som vaskes trettenhundre ganger om dagen av crewet. Fruen og jeg blir sittende å måpe, men ikke nok med det. Dama var slettes ikke fornøyd med husbondens gnikking så hun tar håndduken og dyper den i bassenget og gnir og dypper igjen. Slik står hun i alles påsyn, men er hun fornøyd? Noop, hun vrenger av seg kjolen og dypper hele kjolen i bassenget og slik står hun som ei kjerring i elva og vasker klær. Gang på gang skrubbes, dyppes og vaskes det. Folk er sinnsyke! Vi har en veldig trivelig dame som rydder og ordner rommet vårt to ganger om dagen. For et par dager siden hadde hun laget en svane av en håndduk som stod på senga. Den var veldig fin, men i dag var svanen erstattet av en annen hånddukbretta skapning med fruens solbriller. Jeg har lagt ved et bilde så dere kan se kunstverket.

Labadee

ShotglassI dag var vi på Labadee, Haiti. Labadee er en inngjerdet privat resort bygget av Royal Caribbean Cruises Ltd, og er leaset av Haiti til 2050. Resorten sysselsetter 300 lokale innbyggere, tillater 200 andre å selge varene sine på eiendomen mot en avgift. Royal Caribbian står for hoveddelen av turistinntektene til Haiti, og betaler Haiti $12 (2015) pr. turist på Labadee. Dagen begynte overskyet og med regn. Det så rett og slett litt dårlig ut for en stranddag, men etter frokost så lettet det og det ble en fantastisk dag. Fruen og jeg rotet oss bort i det området hvor det selges suvenirer (les: «rusk og rask»). Selgerne er aggressive men hyggelige og blide. Jeg ble huket inn av en kul og blid kar. Han viste trefigurer med kjempe snurrebasser og ting han hardnakket sa han hadde laget selv selv om jeg tviler litt på det. Det endte med et shotglass i tre med 2017 og navnet mitt (ble «ALEX» siden det ikke var plass til mer) og to knytta armbånd med «HAITI» skrevet med svart tusj på. Jeg kommer nok aldri til å drikke noe av det glasset siden det sikkert er mala med blyfarge og lakka med arsenikk, men det var en morsom stund og karen var selvironisk og veldig blid. Når han kom med prisen så sa jeg at jeg var fra «Norway» som i «NO WAY!», og da lo han godt. Vi ble enig om en overpris og alt var topp. Fruen som stod ute og ventet fikk selvsagt tilbud av andre selgere om blandt annet å kjøpe en stein til $15 som kjapt ble redusert til $5 uten at det medførte noe salg. Labadee er et marint reservat og fruen ble derfor mildt sagt sjokkert når hun fikk tilbud om en eremittkreps (ja du leste riktig) som visst bare skulle mates en Labadeegang i blandt. Mates med hva er usikkert og likeså om det var ferskvann eller saltvann som er tingen. Det endte med at hun tørt kommanderte at dyret burde settes fri. Etter shoppingen ordnet vi oss solsenger og la oss til steiking. Fruen har alltid med seg en bok og underholder seg selv med det. Jeg kjeder meg fort i varmen – særlig når mobilen ikke har internettaksess. Jeg ble derfor liggende og observere livet på Labadee. Nå må dere ikke tro at jeg bare lå å så på bikiner, det var faktisk veldig mye annet å se. En ting jeg ikke helt skjønner er at man går fra en heftig frokostbuffet (hvis du har valgt det), av skipet, 500 meter og så er det grillmat. Nå er dette ikke mat fra Haiti hvis dere skulle tro det, for den kommer fra cruiseskipet. Det er burger og pølser osv., med andre ord det man forventer å finne på grillen hjemme, men folk bryr seg ikke når det er gratis. Labadee er ikke stor, og ligger på ei halvøy. Du vaser deg rundt området på 15-20 min. Det er derfor sjokkerende å se at der er en rekke busstopp (egentlig «traktorstopp» da bussen er en traktor med 3 passasjervogner) på en vei som kan være 750m eller Turistnoe slikt. Jeg trodde det bare var på film man så slike elektriske trehjulinger (som jeg har døpt til «slaskescooter» som egentlig heter «mobility scooter«) med gamle kjerringer på, men neida. «Slaskescooter» kan man leie! At de leies av de giddalause fikk jeg bevis på i dag da ei middelaldrene overvektig dame danset til musikken utenfor grillkøa og heiv seg på «slaskescooteren» når hun skulle tilbake til kaia. Strengttalt burde hun tatt «slaskescooteren» på ryggen og gått av seg grillribba på vei til skipet. Når vi snakker om transport så må jeg nevne rullestolene de hadde på resorten – de hadde svære «ballonghjul», skikkelig smarte saker når man skal ned på stranda. Jeg fikk meg også en svømmetur i havet. Jeg var merkelig alene i bølgene og kan sverge på at jeg så blåsene til hainettet, eller jeg tror det var blåsene. Vannet var så fullt av sand at jeg ikke kunne se en dritt alikevel og det gjelder vel for haien også satser jeg på. I dag var det «casual» middag og det betyr tydeligvis fritt fram for «haute couture«, men både fruen og jeg føler et visst ansvar for standarden så jeg tok på meg rein boxer. Alle har vel lest det innlegget om hun pensjonisten som bor fast på cruiseskip. Vi ble sittende ved siden av en hyggelig eldre dame fra Montréal. Fruen er nå skråsikker på at vi har funnet den omtalte pensjonisten. Det blir alltid litt tid når man venter på neste rett, og da blir man sittende å smugkikke på naboene og hva de spiser. Vi hadde i dag et bord med 4 kinesere som nabo. Det kan vel sies å være en ganske så uvant opplevelse. Det er tydeligvis en familie på tur hvor datteren er den eneste som snakker engelsk. Så kommer vi til greia. Det ble bestilt 3 forskjellige forretter, og når maten kom satte de den midt på bordet og delte den. Hver og en tok litt til. Slik holdt de på – flere forretter, hovedretter og desserter. Jeg visste ikke at det der var et alternativ en gang jeg. Man skulle kanskje tro at de gjorde det samme med drikken, men neida – de drikker varmt vann. Varmt vann uten noe oppi. Varmt klorvann. Sånn går no dagane her i Karibia.