Blodige egg – del 1

Det var en mørk og stormfull natt. Regnet pisket mot vinduene der gamle fru Iversen lå og sov i sin herskapelige seng. Vinden dyttet det gamle huset fram og tilbake så det knaket i veggene. Fru Iversen ligger og vrir på seg. Umulig å få sove i slikt bråk. Hun hører plutselig at døren inn til soverommet åpner seg. Hun snur seg mot døra, men det er mørkt i gangen og ingenting å se. Hun setter seg forsiktig opp, plukker opp en fyrstikkeske og tenner den gamle lampen. Med lampen i hånden går hun mot døra. Hun tar en kjapp titt ut i gangen før hun lukker døra bak seg, vender tilbake til senga. Hun slukker lampen før hun legger seg ned igjen mens hun kikker mot døra. «For et leven det er ute» mumler hun for seg selv og snur seg rundt i senga. Det er bekmørkt i rommet. Plutselig blinker et kraftig lyn og hele rommet lyses opp. Hun kikker rett inn i øynene på en mørk skikkelse som ligger i senga ved siden av henne. Hun setter i et hyl i det skikkelsen hiver seg over henne, og det siste hun ser en det store knivbladet som rettes mot henne før alt bare blir mørkt.

«Ring ring» og telefonen varsler at noe vondt har skjedd igjen. «Beklager å vekke det deg, men det har skjedd et mord hos gamle enke fru Iversen. Kan du komme med en gang?». «Gi meg 20 min så kan dere plukke meg opp.» «Hei, våkn opp og få på deg fillene tispe, pengene ligger på kjøkkenbordet!». «Vi snakkes senere og lykke til med mordet da.». «Kom deg ut nå før jeg må rise deg igjen!». Hvor er den helvetes Whiskyen. Gurgle gurgle aaah. Det lukter mus av hele meg. Får ta den dusjen senere, kommer uansett til å stinke død om litt alikevel.

Regnet pøser ned og det blåser godt i alle trekronene når vi kjører opp den lange alléen. Vi stopper utenfor det gamle erverdige huset hvor vi blir møtt av en betjent på stedet. Det drypper fra jakken min og ned på marmorgulvet når vi ble stående i foajéen. Drypp drypp drypp. Det stinker våt mus av meg lang vei. Jeg snur meg mot betjenten. «Vis meg åstedet». Vi går opp den lange trappen og ned en enda lengre gang. Utenfor rommet står det en likbleik betjenet og svelger tungt. Det er nok bare å stålsette seg. Åstedsgranskerne er allerede i full gang med å samle spor. Der på senga ligger gamle fru Iversen som ei slakta høne, for hun var virkelig ei gammal høne. Det er blod opp over veggene og i taket over senga. Innvollene tyter ut av alle knivhullene. Det stinker død i rommet. Våt mus og død. Det blir konkludert med at hun har vært død et par timer. Klokka er nå 3 på natta.

«Hvem fant henne?» sier jeg til den likbleike betjenten på gangen. «Hovmesteren…». «Det er alltid hovmesteren. Hvor finner jeg han?». «Han venter i salongen». Hovmesteren var en eldre kar av gode gamle sorten. Rak i ryggen og veldig korrekt. Jeg går bort til han og presenterer meg. «Kriminaletterforsker Mikke Mus. Vi må ha oss en prat.».