Null venner

Jeg gjorde for en stund siden noe så uhørt som å slette 130 venner på facebook. Det er ikke første gang jeg rydder, men første gang jeg har tatt så kraftig i. Jeg er nå nede i 32 venner. Totalt har jeg vel slettet over 230 venner. Det er vel sikkert noen som lurer på hvorfor, og da svarer jeg hvorfor ikke? Egentlig så hadde det vært greit å slette seg selv fra facebook istedenfor å slette alle andre, men det har seg nå slik at facebook-grupper er svært utbredt og faktisk den delen av facebook er verdt å delta i. Noen ganger har man ikke valg da både skole, speider, idrettslag osv. formidler informasjon på disse gruppene. Nå sier jeg ikke at det folk poster på veggen sin ikke er viktig – vel noe av det kan være viktig eller relevant informasjon, men der er jaggu mye svada også. Det er ikke til å legge skjul på at facebook er en vanvittig tidstyv for mange, og dette inkluderer meg selv. Straks jeg kjeder meg så er det fram med mobilen og sjekker facebook. Det er blitt vanlig å meddele både kjærester, bryllup, unger, dødsfall, sykdom, samlivsbrudd osv. gjennom denne kanalen. Er man ikke venn så får man da heller ikke denne informasjonen. Egentlig er dette litt interessant siden de som ønsker å meddele noe flytter ansvaret med å holde alle oppdatert over på den enkelte. Det blir den enkelte som må sjekke facebook for å bli informert. Det blir en slags fire-and-forget tankegang, og enhver konfrontasjon man blir møtt med kan avvæpnes med: «det står på facebook». Det er noe alvorlig galt med verden hvis personlig og viktig informasjon må gå via facebook (eller andre sosiale media). Hvis noe man har å si er så viktig at man bare MÅ meddele det til sine 932 nærmeste venner så bør vedkommende klare å sende meg en helsikes melding på Snapchat, WhatsApp eller for de paranoide på Signal. Er du skikkelig analog så ringer du selv om det sikkert er sååå 2000. Nå er ikke jeg naiv, og jeg skjønner at man ikke kan tvinge verden tilbake til en pre-facebook era, og heller ikke noe jeg ønsker. Folk bruker sosiale media som erstatning for annen kommunikasjon – det kommer man ikke rundt. Det som er tragisk er at antall venner (og følgere) i enkelte kretser er avgjørende for at du er innafor eller utenfor. Får du ikke umiddelbart 100 likes på dagens sminke så er du uinteressant. Nå er jeg ikke bekymra for å bli ekskludert da jeg tross alt er rosablogger og da er man stort sett trygg i de fleste sosiale lag. Hva med 0 (som i NULL) venner på facebook? Dette er slettes ikke noen ny tankegang og googler man det så får man ganske mye informasjon om det. Nå tror jeg ikke at en null-venn-strategi bare vil være en positiv opplevelse. Facebook baserer seg på at du skal ha venner, og den eneste gangen du har null venner er når du oppretter en ny konto. Det vil derfor trolig genereres en del «Velkommen til facebook»-gnål hver gang man går inn. Ettersom algoritmen til facebook, etter det jeg har forstått, ikke foreslår venner som du har slettet, og heller ikke venner-av-venner så kan det være at du får servert venner-av-venner-av-venner og her er det trolig noen du ikke liker. Man må også huske på at når folk ser en bruker med null venner så vil du sannsynlig bli håndtert som om du er noen som utgjør seg for å være deg. Dette kan skape problemer når du skal bli medlem av grupper osv. Men den viktigste grunnen til å ikke gå null-venn er nok at du går glipp av for mye. Min tilnærming blir derfor å være veldig selektiv til hvem jeg legger til som venner og genuint ønsker å kommunisere med på facebook.