Gresskar anno Domini 2018

Her er en post som skulle vært lagt ut for lenge siden. Vi snakker om årets gresskar. Fjorårets H.R. Giger-inspirerte Alien-gresskar ble i år erstattet av enda et populært romvesen. Vi snakker om Stan Winstons Predator. Visste du forresten at «Predator» ikke var det opprinnelige navnet på skapningen? De som har sett årets film The Predator husker sikkert Olivia Munns karakter Dr. Casey Bracket reagerte på at romvesenet ble kalt en «Predator» og ikke «Sports Hunter». Scriptet av brødrene Jim og John Thomas for den første Predator-filmen het faktisk «Hunter» så dette kan umulig være en tilfeldighet at det nevnes. Ikke bare en men to ganger nevnes det i filmen. Visste du forresten at den første Predatoren skulle spilles av Jean-Claude Van Damme i et «kyllingkostyme«, men ble erstattet av Kevin Peter Hall som endte opp med å spille Predatoren i den neste filmen også? Siden jeg er så godt i gang her. Her er et par «fun facts» til før vi forlater Predator-universet for denne gang. Karakteren Sean Keyes spilt av Jake Busey er forresten sønn av Peter Keyes som ble spilt av Gary Busey i filmen Predator 2. Ikke bare er karakterene far og sønn men skuespillerne er det også! Kevin Peter Hall kunne ikke se med Predator-masken på. Alle scenene måtte derfor læres utenat med masken av først. Dette resulterte tidvis i at Arnold Schwarzenegger fikk seg en rett høyre når scenen skulle spilles inn. Da er det tid for litt om årets gresskar. Det tok et par timer å skjære ut gresskaret. Klok av erfaring valgte jeg i år et gresskar som var mer høyt og flatt i front og ikke så rundt som tidligere år. Det var ikke like fint med noen mørke flekker, men det viste ikke når det var mørkt ute. Det er lettere å overføre tegningen fra ark til gresskaret hvis man slipper og brette arket så mye. Ikke minst er det fryktelig mye mindre pirk. Jeg brukte samme teknikken som i fjor uten gjennomskjæring, og modellknivsett er gull verdt til alle de små detaljene. Jeg må si meg godt fornøyd med årets gresskar.

Relay Cycle Timer

Jeg kom borti følgende problemstilling her om dagen: «hvordan starte en rørvifte hvert 15 minutt og la den gå i 30 sekunder, og så gjenta operasjonen». Det er mange veier til Rom har jeg hørt, og noen tenker helt sikkert at en Raspberry Pi med et rele kan fikse dette, eller man bygger noe helt selv som i og for seg kan være festlig nok. Ja, det vil helt sikkert gått fint, men jeg ønsket å gjøre det enklere – mye enklere. Nå var det ikke kostnadene som var årsaken til det tekniske veivalget selv om jeg sparte meg noen hundre-lapper i forhold til en Raspberry Pi. Jeg vil bort fra vedlikeholdet av den tekniske løsningen. Skiten skal rett og slett bare virke – ALLTID. Jeg trengte det som på newnorsk heter en «Relay Cycle Timer». Jeg bestemte meg fort for en Omron DH48S-S. Jeg har gode erfaringer med andre produkter fra Omron og denne kostet meg 100 kr (med frakt) fra DX.com. Man finner helt sikkert dette produktet mye billigere andre plasser, men jeg skulle ha noen annet fra DX.com så da ble det slik denne gangen. Enheten er veldig enkel å forholde seg til. Man stiller inn intervallene (som for meg blir hvor ofte og hvor lenge viften skal gå) ved å trykke på små pluss og minus knapper. Tallene går fra 00 til 99 og man kan velge S (sekunder), M (minutter), H (timer) osv. Jeg har lagt inn de mulige intervallene i tabellen under.

InnstillingTid
0.1S0.1s - 9.9s
S1s - 99s
10S10s - 990s
0.1M0.1m - 9.9m
M1m - 99m
0.1H0.1h - 9.9h
H1h - 99h

Trykk på bildet for en større versjon.

På bildet ser dere hvordan jeg har koblet strøm og rørviften fra Biltema til enheten. Denne enheten har også muligheter for å «resette» tellerne (les: starte på nytt) og for å pause nedtellingen ved hjelp av brytere, men det var ikke noe tema for meg. Løsningen har nå stått og gått i snart 14 dager uten noe som helst hikke. Det finnes en verden av muligheter med et slikt rele. Hva med å kunne starte en akvariepumpe, en lyskilde eller en tåkelur i 10 sekunder hver time. Gode greier!

«Sesjeni»

Sommerferien etterlater i år en ny flott markterrasse i hagen. Det var i forbindelse med nettopp denne byggingen at jeg måtte måle ganske så mye, og jeg brukte min gode gamle Hultafors tommestokk i tre som en gang i tida var 2 meter, men nå er mer 183 cm etter at minsteman hadde leika ferdig. Noe som alltid har irritert meg med tommestokker er at de er designa feil (kanskje noen vet hva jeg tenker på her). Faktisk helt idiotisk spør du meg, og det hele endte med at jeg måtte ta en liten research på saken. Det hele startet i 1883 da en ung svensk ingeniør, Karl-Hilmer Johansson Kollén, fant opp en måleinnretning som ville forenkle Sveriges overgang til det metriske systemet. Dagens tommestokk er egentlig en meterstokk da den ofte ikke lenger har gradering i tommer, men kjært barn har mange navn så «tommestokk» og «meterstokk» brukes om hverandre. Nok om det. Så hvorfor er meterstokken feil vei? Det er det historiske grunner til. Av en eller annen grunn laget man meterstokken slik for over 100 år siden, da den ble lansert. Muligens fordi det ved første øyekast ser riktigst ut, da man ser at tallene starter på 1 når den er foldet sammen. Man innså derimot etter hvert at dette var et feiltak. Den burde vært designet annerledes. På 90-tallet lanserte derfor Hultafors en meterstokk som går andre veien. Problemet er bare det at markedet ikke vil ha stokken. Tømrere, snekkere og andre fagfolk er vant til den «gale» meterstokken og synes det blir keivhendt å bytte. Det er altså et tilfelle av at markedet har adoptert et underlegent design, men på grunn av hva man er vant til, nekter å bytte. På Hultafors sine hjemmesider finner man den «riktige» meterstokken. Den heter «meterstokk 559, Contact-meter» (modell 559-2-10, eller den hellige gral av meterstokker som jeg kaller den) hvor «Contact» trolig er ment å forklare at meterstokken har kontakt med underlaget når man måler. Den er 2 meter lang, 17 mm bred og laget i glassbjerk med ledd av svensk stål. Spørsmålet var nå hvor får jeg tak i en slik meterstokk? Jeg stakk innom TOOLS i Ålesund på vei på jobb. Jeg spurte etter meterstokken og ble bare møtt med store øyner. Jeg måtte forklarte hvor genial den er uten å få aksept for det, og de hadde den selvsagt ikke inne (bombe!) for slikt nymotens greier bruker tydeligvis ikke proffer. Nå skal det sies at man finner meterstokken i sortimentet på tools.no – faktisk så har de i skrivende stund 1003 stk. på hovedlageret (men det er bare tre TOOLS-butikker som har de i butikk). Det endte med at jeg sjekket prisjakt.no og der fant jeg denverktøy.no til den nette pris av kr 80,-. Det ble noen kroner i frakt men det brydde jeg meg ikke om – vi snakker jo om en magisk meterstokk her. Etterpåklokskapen tilsier at jeg burde kjøpt 2 stykker da minstemann er fryktelig glad i meterstokker eller «sesjeni» (kommer av å ha hørt «16,9» altfor mange ganger) som det også kalles her i huset. Jeg kan iallefall ikke annet enn å skryte av den nye meterstokken. Livet er rett og slett blitt lysere når det kommer til oppmåling. Løp og kjøp folkens!

Broddr

Chainsen Pro brodder fra Snowline.

Opp gjennom åra har jeg stort sett stolt på gode såler på fjellskoa mine for å komme meg fram. I år har det vært veldig mye is uansett hvor man skal gå her på Sunnmøre. Det har vært så glatt at det å gå de vanlig fotturene har vært vanskelig. Det å gå tur under slike forhold er faktisk en irriterende affære med en blanding av frykt for å skade seg og rett og slett slite seg ut på dårlig friksjon. Nei, her måtte noe gjøres – jeg trengte meg noen brodder (fra norrønt broddr). Som vanlig når jeg skal ha meg noe så sjekker jeg litt rundt om på nettet og ser om de største kjedene har noe som kan duge. Tydeligvis var det flere enn jeg som trengte brodder for den ene butikken etter den andre var utsolgt for de broddene jeg hadde sett meg ut. Mer eller mindre tilfeldig fant jeg broddene på magasinet.no hvor jeg bestilte dem. Broddene heter Chainsen Pro fra sør koreanske Snowline Co., Ltd. Vi snakker ikke om noe «gamlemannsbrodder» for en tur på butikken, men 10 mm brodder og kjetting i stainless 304 og 420J2 stål. Overdelen er produsert i high-tech elastomer gummi som ikke fryser ned til –60 °C. Broddene leveres i et praktisk futteral som passer i lomma. De leveres i forskjellige farger avhengig av hvilken størrelse som velges. Siden jeg må ha str. 48-51 så kom de i svart. Broddene i denne størrelsen veier 430 gram pr. par. Det er ingenting å si på kvaliteten og bruksanvisningen sier 5 års garanti på material- og produksjonsfeil. Broddene fikk terningkast 6 i Jakt og Fiske, og ble best i test på «Din side.no» 20. januar 2015. Broddene koster 379,- kr på XXL. Jeg kan på det aller varmeste anbefale disse broddene. Ikke en eneste gang verken opp eller ned fjellet var jeg bekymret for å miste fotfestet på det isete og våte føret. Løp og kjøp folkens!

Torkjells juleøl anno 2017

Da har vi kommet til et av desembers høydepunkter. Årets juleøl fra Torkjell er ankommet. Det er andre året jeg har vært så heldig å få smake dette juleølet. I fjor døpte jeg dette ølet til «O helga natt» etter at jeg hørte Tommy Körberg ved et uhell. Det er kommet et ønske fra bryggemesteren om at jeg skal døpe årets øl, men før man kan døpe et øl så må det selvsagt smakes – smakes mye! Årets smakesprøve var på 3 liter og levert i Pepsi Max og Coca Cola (ikke noe Zero tull) flasker. Jeg må selvsagt rette en stor takk til Frank som mellommann og til Berit for transport den lange og farefulle ferden fra Valldal til Ålesund. Smakingen var veldig strategisk plassert til konsernets julebord og en av grunnene til at smakingen kunne starte kl 15:50 (selvsagt stempla ut hvis noen skulle være i tvil). Som dere ser av bildet så glemte jeg å ta bilde av ølet før «litt» senere. Jeg må innrømme at jeg var veldig spent, og spesielt etter gårsdagens nedtur – Aass juleøl, eller Ass Juleøl som jeg kaller det – nok om det. Jeg fisker den ene flaska ut av posen som stod på kontoret. Når man har slike tynne plastflasker så vet man allerede litt om ølet før man åpner korka. Ifjor synes jeg det var litt lite kullsyre i ølet, men denne flaska var hard når jeg klemmet den. Dette lovet godt og jeg ble ikke skuffet. Jeg vridde om korka og trykket slapp løs den vakreste aroma. Jeg snudde meg til naboen som satt og kikket på åpenbaringa og utbrøt: «kjenn lukta da!» før korka var kommet av flaska. Det blir ikke siste gang jeg sier det denne kvelden med glasset trykket opp i trynet på både den ene og andre ølkjenneren. Og etter rebusløpet hvor en av postene var å identifisere øl brygget av ansatte i konsernet fikk både den ene og andre gjennomgå. «Frode! IPAen din suger! Kjenn på DENNE øla du!» mens jeg trykket glasset mitt opp i trynet på en lett forkava hjemmebrygger. Nok om det og tilbake til avkorkinga. Jeg hellet ølet i et glass og måtte stoppe for at skummet skulle roe seg – strålende! Det har en veldig fin farge med en EBC rundt 75. Sjefen får også et glass før jeg tar en god sup. Ølet er ikke søtt i det hele tatt. Det er faktisk mer bittert enn jeg var foreberedt på. Som konsernsjefen påpeker, en mann som ifølge han selv er veldig glad i det bitre, så er det en fin balanse mellom malt og humle, og jeg er helt enig. Ølet er kraftig og jeg tipper det har en ABV rundt 6. Dette er et meget godt øl som man kan drikke en god del av uten at det blir for mye av det gode – og det gjorde jeg… Jeg har tenkt mye på dette med å gi ølet et verdig navn. Det er kanskje naturlig å fortsette å bruke tittelen på en julesang som navn på dette ølet også. Utfordringa er å finne et navn som ikke blir for langt, eller tramper for hardt i klaveret som «Et barn er født i Betlehem», men som også beskriver ølet på en god måte. Egentlig passer vakre «Stille Natt» veldig godt og fortjener navnet langt mer enn navnebroren til Austmann Bryggeri. Etter å ha gått en rundt med meg selv så har jeg bestemt meg for å drite i trønderne og døper årets juleøl høytidelig til «Stille Natt». Forresten så har Tommy Körberg en versjon av denne også, men den heter «Stilla Natt» så da tenker jeg at det er innafor. Skål!

The Griswolds

De fleste har vel sett National Lampoon’s Christmas Vacation fra 1989 eller «Hjelp, det er juleferie!» som den heter på norsk. Her i huset er den filmen blitt en liten juletradisjon som både små og store setter pris på. Julehuset til Clark Griswold (spilt av Chevy Chase) er legendarisk, og med mantraet «jo mer julelys på huset jo bedre» så treffer den godt her i heimen. Egentlig så har Clark på mange måter vært et forbilde for meg når det kommer til julelys. Nå er jeg så heldig å bo i ei gate hvor mange pynter husa sine med store mengder julelys. Det skal vel sies at det kanskje har gått litt sport i å henge opp julelys her på feltet. Hvert år så henger jeg opp mer, og slik ble det i år også. Jeg har også etterhvert begynt å standardisere på en type som jeg kjøper på Biltema. Modellen heter 8872010 og du finner den her. Lysa er av grei kvalitet og kablene solide. Man kan feste sammen lenker slik at man får opp til 3500 lys. Jeg har funnet ut at den beste måten å feste julelysa til huset er å bruke patentbånd. Jeg bruker en type pantentbånd med hvitt plastovertrekk fra Clas Ohlson, noe som passer bra når jeg har hvitt hus. Nå skal det sies at jeg uansett maler over disse når huset males. Det jeg gjør er klippe patentbåndet opp i biter og bøye bitene til med en tang. Det går fort å lage slike fester når man først får det inn i fingrene. Det kan være litt dritt og skru festene til huset når man henger der i stigen med skrumaskin og små skruer, men når jobben er gjort er det veldig lett å henge opp lysa med strips år etter år. Jeg lar ikke julelysa brenne hele døgnet, og man må da bruke et koblingsur. Jeg har de siste åra brukt 4 forskjellige koblingsur for å kunne dekke alle lysa på huset. Kvaliteten har vært litt så som så på disse ura, så i år bestemte jeg meg for å geeke helt ut. Jeg bygget meg en egen «koblingsenhet» med energimåler og astronomisk tidsur, og når jeg alikevel styra med det så satte jeg inn en C10A jordfeilautomat. Det hele ble pent montert i et sikringsskap fra Jula. Tidsuret har 2 releutganger, men jeg bruker bare det ene. Det kan legges inn 32 programmer og 4 såkalte ferielåser som overstyrer programmene. Siden dette er et astronomisk tidsur så tar det høyde for soloppgang og solnedgang. Man kan for eksempel legge inn at lysa skal slå seg av 1 time, 34 minutt og 12 sekunder før soloppgang, eller begynne å lyse 1 time før solnedgang. Soloppgang og solnedgangen vil jo variere i løpet av året, men det tar tidsuret hensyn til. Problemet med å lage en slik løsning er at alle lysa må henge sammen. Det ble derfor en større jobb med å få trukket alle de nødvendige kablene og koblet de sammen på en forsvarlig måte som tåler både vær og vind, men jeg møtte ikke på noen større overraskelser. Jeg var ikke forberedt på den lille forsinkelsen fra jeg slo på sikringen til lysa tente. Det var sikkert bare 1 sekund eller 2, men det føltes som en evighet. Bildet av Clark når han står der med familien rundt seg og lysa som ikke vil tenne spratt opp på netthinna, men heldigvis gikk alt bra. Noen tenker kanskje at det går mye strøm med alle disse julelysa. Nå som jeg har montert en energimåler kan jeg faktisk svare på akkurat dette. Alle lysa jeg har på huset trekker ca. 0,47A. Jeg ble litt paff når jeg så dette siden jeg trodde det var mye mer. Jeg bruker selvsagt bare LED-pærer, men alikevel. Alle de 1000 julelysa på hele huset og utestua trekker 105W, som er det samme som fire 25W lyspærer, og ikke akkurat noe som blakker en stakkar. God førjulstid!

 

This entry was posted on 2. desember 2017, in Blogg and tagged , .

Gresskar

Siden det er Halloween i dag så tenkte jeg å gi noen tips om hvordan jeg skjærer ut gresskar. Nå er jeg langt fra noe voldsomt flink, men jeg har lært en del ting de 4 åra jeg har holdt på med dette. Når man velger gresskar så bør man velge et som er litt høyt og med en så glatt og flat overflate som mulig. Grunnen til dette er at motivet som man skal skrive ut skal tapes på gresskaret. Det er arbeidsbesparende hvis bildet passer til formen og krummingen på gresskaret. Det blir fort komplisert med ark som blir voldsomt rynket. Jeg redigerer/justerer også gjerne bildet i Paint.NET (gratis tegneprogram som anbefales), men dette er strengttalt ikke nødvendig. Det største problemet man kommer borti når man skal skrive ut bildet er å få det i riktig størrelse, og ofte blir det litt prøving å feiling. Kanskje det letteste man kan gjøre er å ta bildet inn i Word e.l. og justere størrelsen der så slipper at utskriftsfunksjonen i Windows skaper skaleringsproblemer. Når vi snakker om «pumpkin stencils» eller «pumpkin carving patterns» så finnes det utrolig mange varianter, som gjerne er systematisert i kategorier. Som vanlig er Google din venn og liker man Star Wars så kan man typisk søke på «star wars pumpkin stencils«. Når man leter etter et motiv så er det et par ting man må tenke over. Det første er at bildet har høy nok oppløsning til at det blir bra når du skal skrive det ut. Så ønsker man at bildet er ensfarget (monokrom) og at feltene som skal skjæres ut er skraverte. Når man har ordnet seg et motiv så er man klar til å gå løs på gresskaret. Det første man gjør er å skjære en åpning i toppen. Man skal rett og slett lage seg et lokk, og da er det viktig at man skjærer det ut med å ha kniven litt på skrå (ikke rett opp og ned) så lokket ikke faller ned i gresskaret når det settes på plass. Kniven kan med fordel være serratert. Åpningen bør også være stor nok til at man får jobbet skikkelig inne i gresskaret. Det kan være litt grisete å få ut innmaten. Jeg bruker en litt stor skje av metall til å skrape innmaten fra veggene i gresskaret. Når gresskaret er tømt så kan man begynne på forberedelsene til utskjæring. Jeg har inntrykk av at de fleste som skjærer gresskar skjærer helt gjennom skallet slik at man ser innsiden av gresskaret. Denne metoden er den letteste hvis man har et motiv uten for tynne linjer og tette felter. Blir avstanden mellom felter (biter) som skal skjæres ut for korte er det store sjanser for at man knekker av en bit. En del feil kan man fikse med en tannpirker, men kompliserte utskjæringer med mye detaljer er utrolig vanskelig å få til med full gjennomskjæring. Årets motiv var så komplisert at gjennomskjæring ikke var mulig så utskjæringene består av 5-10 mm dype spor i skallet. Før man begynner å skjære ut må man overføre motivet til gresskaret. Dette gjøres ved å tape motivet til gresskaret. Så tar man en syl eller annen spiss gjennstand og stipler (kom ikke på et bedre ord) rundt alle feltene som skal skjæres ut. Når man er ferdig fjernes arket og man er klar til å skjære. Selv streker jeg opp alle feltene med en sort Penol 777-tusj da det noen ganger kan være vanskelig å se de ulike avgrensningene. Når jeg er ferdig å skjære fjerner jeg ev. rester av tusj med neglelakkfjerner e.l. Jeg bruker kniver og «meisel» fra et modellknivsett som jeg har kjøpt på Jula for utskjæringene, men til lokket bruker jeg en god kjøkkenkniv. Er skallet på gresskaret veldig tykt så blir det dårlig lysgjennomstrøming. For å fikse dette skraper jeg med en skje på innsiden av gresskaret og rett bak motivet for å gjøre veggen tynnere. Gresskar som er skåret ut holder seg ikke så lenge så for best mulig resultat så bør gresskaret skjæres ut på Halloween eller dagen før.

Slanker’n – 35 dager senere (referansenivå)

Det er gått 14 dager siden siste Slanker’n-innlegget her på bloggen. Vekta går fortsatt nedover selv om det har vært noen topper (mye mat og drikke) underveis. Jeg passerte denne uka igjen den letteste (100,7 kg) veiinga jeg hadde i forbindelse med dietten. Kurven under viser de 9 siste veiingene, og den stipla linja er en trendlinje.

Jeg har tatt utgangspunkt i den veiinga hvor jeg var tyngst (104,8 kg) etter gjennomført diett (9 dager senere). Jeg vil for fremtiden forholde meg til denne veiinga (kalt referansenivå eller på newnorsk benchmark) og ikke det som skjedd før eller under dietten. Kurven under viser vektendringen fra dette tidspunktet og 34 dager senere. Den stipla linja er en trendlinje.

Vektreduksjonen er for hele perioden 4,8 kg. Det er 0,96 kg i uka, og 137 g om dagen. Jeg veide på dag 1 av dietten 107,5 kg. Med bakgrunn i en vektreduksjon på 137 g om dagen (som de siste 35 veiingene viser) ville det tatt 49,6 dager å gå ned 6,8 kg som var vektendringen jeg hadde de 13 dagene på diett. Problemet er at jeg gikk fra 100,7 kg til 104,8 kg på 9 dager etter dette. Ser man på vektreduksjonen og den påfølgende vektøkningen så gikk jeg i praksis ned 2,7 kg i forbindelse med dietten. Det ville tatt meg 19,7 dager med en vektreduksjon på 137 g om dagen å gjøre det samme uten dietten. Dette er bare 6,7 dager lenger enn å sulte seg på ekstremdiett.

Houston, we’ve had no problem here

På en innovasjonskonferanse i regi av TAFJORD skulle det bygges modellraketter med tilhørende pynting for deretter å skyte de opp. Jeg fikk ansvaret for å lage en bruksanvisning (på norsk) som var bedre enn den som fulgte med byggesettene da ikke alle er like stødig i engelsk og/eller tysk. Det var da bare å hoppe i det, bygge en rakett, ta bilder underveis og testskyte den selvsagt. Følgende ble bestilt fra Elefun AS (i litt forskjellige mengder):

Motorene vi valgte heter D9-7, og har følgende spesifikasjoner:

  • Lengde: 70mm
  • Diameter: 18mm
  • Totalt momentum ca.: 19,5 Ns
  • Thrust: 8,7 N
  • Thrust varighet: 2,1 s
  • Forsinkelse: 7 s

Forsinkelsen er den tiden det tar mellom rakettkraften stopper, og motorstøt for at fallskjermen skytes ut. Lette modeller behøver lang forsinkelsestid, mens tunge modeller behøver kort. På produsentens hjemmesider fant jeg dette bildet som beskriver de ulike motorkarakteristikkene.

Siden vi snakker om motorer så kan jeg si et par ting om hva bokstavene og tallene i motornavnet betyr. Noen ser kanskje sammenhengen ut i fra spesifikasjonene over, men det er greit for de uinnvidde å få litt informasjon alikevel. Ser man på motorkoden «D9-7» så betyr D’en den totale kraften målt i Newton-sekunder (Ns). En D-motor er opp til dobbelt så sterk som en C-motor som igjen betyr sånn ca. dobbelt så stor flygehøyde. 9-tallet i motorkoden viser motorens gjennomsnittlig skyvekraft og hvor fort raketten flyr. Verdien måles i Newton (N). Det siste tallet (som her er 7) er som tidligere nevnt forsinkelsen fra motoren stopper til fallskjermen skytes ut. Tallet kan også være 0, som betyr ingen forsinkelse. Denne motoren brukes typisk til flertrinnsraketter eller andre spesielle bruksområder. Man vil også se motorer som har bokstaven «P» som forsinkelse. Disse motorene er «plugged» og har ingen utskytningsfunksjon for fallskjermer. Fallskjermen må da istedenfor løses ut elektronisk. Motorkoder gjelder ikke bare for modellraketter. I skrivende stund er Saturn V verdens kraftigste rakett. Denne raketten har motorklassifisering AG.

Jeg skal ikke her bruke noe tid på å forklare selve byggingen (som egentlig er ganske rett fram), men legger heller ut veiledningen som jeg har laget i form av en PDF. Jeg vil derimot fortelle litt om hvordan første oppskytning gikk, for det var egentlig sykt bedre enn jeg hadde trodd. Det er alltid litt spennende når man står der på «standplass» og utskytningskontrolleren er armert. Det tar et lite sekund eller to fra du trekker av til motoren tenner skikkelig som kan føles litt som en evighet. Med et «swooooch» så setter raketten avgårde. Den går sykt fort og et par sekunder senere så ser du den knapt igjen. Den flyr flere hundre meter opp i lufta. Det tar som sagt 7 sekunder fra motoren brenner ut til fallskjermen skytes ut. Hver gang man sender opp en rakett så er jo spørsmålet om fallskjermen vil åpne seg som den skal. Det er jo mye som kan gå galt med ting som henger seg opp eller surrer seg fast. Det gikk heldigvis bra og skjermen løste seg fint ut. Raketten dalte overraskende rett ned slik at vi lett fant den igjen.

Hvor høyt raketten kom er tilnærmet umulig å si fra den posisjonen hvor vi stod – som var rett under den. Man får kjøpt elektronisk nyttelast som kan gi svar akselerasjonen og høyden til raketten, men da bør man virkelig finne igjen raketten da disse instrumenta ofte koster mye mer enn raketten.

Hvis noen er på jakt etter en ny hobby, og gjerne noe for voksne og barn sammen så anbefaler jeg virkelig dette. Små raketter slik som det er snakk om her koster ikke skjorta og er veldig morro. Rakettene kan også pyntes med klistrelapper og/eller spraymales slik at de blir skikkelig fancy.

This entry was posted on 22. september 2017, in Blogg and tagged .

Naboens nabofest 2017

Lørdag 19.09.2017 ble årets Naboens nabofest arrangert her i Mauseidvåg og Fiskarstrand. Det er første gang jeg er med på et slikt arrangement så jeg visst egentlig ikke helt hva jeg gikk til. Nå skal det sies at jeg har vært med på å arrangere og planlegge denne festen så jeg visste jo inngående hvordan ting henger sammen og hva som skal til, men det er utrolig spennende å se alt falle på plass. Man vet jo aldri hvordan det vil gå fra man sender ut brev til de enkelte husstandene om ansvar, tidsplaner og «hemmelige konvolutter», og til gjestene står der på døra di. Det verste som kan skje er at noen som har ansvar for middag e.l. ikke har gjort det de skal, eller ikke er hjemme, når det står 6 svette syklister på døra og ingen servering får. Vi hadde en hendelse i år hvor nettopp dette ble en case, heldigvis var det med fordrinken. Jeg sier heldigvis fordi gruppa var løsningsorientert og syklet videre til en av deltakerne i gruppa som hadde gjort klar litt drikke til senere på kvelden. Det er selvsagt veldig dumt at slikt skjer, men man må jo stole på at folk gjør det de har sagt de skal gjøre og betalt for. Det største problemet rent logistikkmessig var at gruppa ikke fikk de hemmelige konvoluttene sine. Dette er konvolutter som skal deles ut før neste etappe og forteller hvor og hvem den enkelte skal til. Noen kjappe telefoner til arrangementskomitéen og ting ordna seg til slutt. Nå var ikke dette den eneste hikken vi hadde i forbindelse med organiseringa. Etter at alle informasjon var sendt ut meldte 2 husstander frafall 1 uke før arrangementet. Dette skaper selvsagt veldig mye støy, men det ble løst ved at vi i arrangementskomitéen steppet inn der det var frafall. Etter flere dager med monsunregn så glimret værgudene til med et strålende vær. Fruen og jeg heiv oss på nyvaska og pynta sykler og satt av gårde. Nå var det ikke lange veien til første stopp da vi bare skulle 200 meter bort i gata. Det første stoppet var fordrink, og der fikk jeg jaggu meg en gin tonic – ikke akkurat feil start på kvelden. Stemninga var veldig god og tida bare fløy avgårde. De hemmelige konvoluttene ble utlevert av vertskapet, og åpnet med andakt. Det er to ting man er opptatt av når man leser det som står der. Hvem man skal til (er det noen man kjenner) og er det langt dit. Fruen og jeg var de to første gjestene på det neste stoppet, men det tok ikke lange stunda før den ene etter den andre dukket opp. Det var god stemning og vertskapet hadde dekket flott på. Forretten var tapas med tilhørende deilige drikker. Det var naturlig å spørre hvor folk hadde vært og hva de hadde fått. Et av parene var berørt av den tidligere nevnte episoden men de insisterte på at dette ikke var noe å tenke på – det var sånt som skjer. Det var selvsagt godt å høre når man sitter der som arrangør. Tida gikk og plutselig dukket det opp nye konvolutter som skulle åpnes. Denne gangen ble det en litt lenger sykkeltur, men det gjort bare godt etter all tapasen. Det er en utrolig god følelse når man blir tatt i mot med åpne armer alle plasser man drar, og middagen var ingen unntak. God mat og drikke og før man vet ordet av det så kom vertinnen med nye konvolutter. Det var da tid for dessert, og det var bare å hive seg på sykkelen igjen. Dette skulle bli den lengste etappen og det tok «noen» minutter i god driv før vi var framme. Desserten var ei himla god browniekake med friske bær og krem. Alle hadde virkelig lagt sin flid i vertskapsrollen med flott og kreativ oppdekning, nydelig mat med alt fra bacalao, meksikansk, tapas og gryter, hjemmebrygget øl, god drikke og smakfulle drinker. Alle visste at det skulle være fest til slutt hvor alle skulle møtes, men ingen visste hvor dette skulle være og hva som skulle skje. Med bakgrunn i antallet påmeldte husstander og innbetalte midler bestemte «festkomitéen» seg for en skikkelig naustfest. Det ble bygget en scene i nauset og lokalet ble pyntet og gjort i stand etter alle kunstens regler. Det ble rett og slett virkelig flott med en lun og fin atmosfære. Perfekt for det innleide og svært så lokale bandet Magnolia Red. Bandet er «nystartet» i sjangeren americana/indie/rocke etc. Materialet er i hovedsak egenkomponert og sounden er gitarbasert og variert. Bandet er Roy Jostein Fiskerstrand (git/vok), Frank Bjørdal (git/vok), Eyvind Magnus Solberg (bass/vok) og Ronny Blomvik (trommer). Det hele ble en utrolig flott opplevelse og konsert. Festen varte for noen få av oss til kl. 05. Det er det virkelig respekt av når det hele begynte 12 timer tidligere kl. 17. Det ble fyrt opp grill og servert pølser i en rekke varianter utpå natta hvis noen av en eller annen grunn skulle ha blitt sulten igjen. Vi har fått veldig mange god tilbakemeldinger på arrangmentet, og vi har tatt litt lærdom på hva som fungerer og hva som fungerer mindre bra. Summa summarum så ble dette en kjempe hit, og folk har allerede begynt å snakke om neste år.